Livet med Sara er ikke noe A4-liv. Det er ikke alltid lett å tenke positivt, og noen ganger er det bare om å gjøre å komme seg igjennom dagen. For noen måneder siden mente André at jeg skulle ta kontakt med noen for å prate. Men jeg er ikke så glad i å snakke om følelser, tanker og hvordan jeg har det. Ikke med andre enn nettopp han. Men noen uker senere skjønte jeg at det var nødvendig. Jeg hadde det ikke så bra, følte at livet var urettferdig, og jeg var ufattelig sliten. Sara ga meg mye glede, men også hodebry, bekymringer og sorg.
Jeg tok kontakt med pappan til Mikkel som jeg har skrevet om tidligere. Som far til et kronisk sykt barn som ikke overlevde, hadde han erfaring og klokskap som få har. Han tok seg tid, skrev et langt svar, og anbefalte meg å ta kontakt med sosionomen ved sykehuset.
Fantastiske sosionom-Hilde hadde vi hatt kontakt med før, da vi fant ut at Sara var syk. Hun tok imot meg med åpne armer, og ville ha regelmessige avtaler med meg. Det var fint. Det var deilig å snakke med en som ikke var venn eller familie, som ikke kjente meg, men som vet hva det vil si å leve med den belastningen og bekymringen vi gjør. De første gangene jeg var hos henne satt jeg nesten bare og gråt. Snakka, fortalte, blottla meg selv og gråt masse. Det var deilig.
Jeg er glad for at André pusha meg til å få hjelp. Takknemlig for at pappan til Mikkel er et godt medmenneske. Heldig som fikk en proffesjonell sosionom som samtalepartner.
Nå føler jeg meg lettere, bedre og mer positiv. Det har sikkert litt å si at hun snart begynner i Veståsveien avlastningsbolig, og at det er vår også.
