Sara skal bo hos meg når vi blir store

Til morgenen går snakka Kasper om hvor han skulle bo når han blir voksen. Det kom fram at Sara antakeligvis skal bo på avlastningsbolig. Men det ville ikke Kasper høre om. Sara skulle bo hos han. Jeg prøvde å forklare at det muligens ville bli slitsomt å passe på henne hele tiden. Men han svarte bare «Det er ikke slitsomt for meg. Jeg skal alltid passe på Sara.» 

Det er både fint og vanskelig å høre. Han tar på seg så mye ansvar for henne. Tolker det hun sier, henter leker han vet hun vil ha. Forsvarer henne hvis vi snakker til henne, og har henne alltid i øyenkroken for å passe på. 

Dette er litt av grunnen til at vi ville ha et friskt søsken til Kasper. En å oppleve et mer jevnbyrdig søskenforhold med. Og en å dele ansvarsfølelsen med. Ikke at de skal ha noe ansvar for søstra si. Men noe ekstra føler de nok uansett for henne. For å ta vare på henne. 

Kasper har blandede følelser om det å bli storebror. Noen ganger er det stas, andre ganger gruer han seg. Og det er helt lov. Og forståelig. 

Men søstra er det ingen tvil om at han elsker å ha i livet. ♥️