En uke har gått...

For en uke siden gjorde mamman og pappan noe av det vanskeligste de har gjort. 

Vi hadde en av de tøffeste dagene. Det var da vi måtte ta farvel med den lille, skjøre sommerfuglen Nicolay. 

Vi opplevde dagen som vakker, men ufattelig trist. Og sorgen var ikke engang vår egen. Vi reiste til Tvedestrand, til et eventyrlig landskap, med småvann og skog. Bakken var kledd i rim, himmelen var klar. Kirken gammel og vakker. Den gjemte seg i enden av en smal vei, men alle som ville ta farvel med Nicolay, fant likevel fram. Personlig kjente vi ikke den lille fighteren, vi hadde aldri møtt hans utrolige foreldre, eller søte storesøster. Deres liv har likevel gjort sterkt inntrykk på oss. Vi har fulgt hverandre gjennom oppturer og nedturer, gjennom den samme sjeldne sykdommen, cdg1a. Sykdommen som er så uforutsigbar og urettferdig at ingen vet noe om fremtiden. For Nicolay ble livet 10 måneder langt. 

Det sterkeste var å høre mamma Maren tale til sin elskede sønn i kirken. En vakker og varm tale som strålte av kjærlighet mellom mor og barn.  

En av våre tøffeste dager, selv om Sara var frisk, og sorgen ikke var vår egen. 

Hvil i fred, vakre sommerfugl. 

❤️