Slitne foreldre...

Ja, det er fryktelig slitsomt å ha et sykt barn. Det er slitsomt når vanlige barn er syke også. Nå som Sara er syk, og vi ikke vet hva som feiler henne, er det i tillegg en psykisk belastning. Er det noe alvorlig? Har hun vondt, og burde vi oppdaget hva det er? Gir vi henne feil mat? Er hun egentlig tørst? Er hun redd for at vi skal gå fra henne? Prøver hun å fortelle oss noe? Vil hun bare ha kos? Er hun bare sliten? Er alt som det skal inne i den lille kroppen? Fungerer de annerledes organene som de skal? Kommer vi til å miste henne? 

Det siste spørsmålet dukker alltid opp når vi ikke vet hva som feiler frøkna. Hun er slapp, sovner ikke om kvelden, og våkner grytidlig. Det romler noe voldsomt i magen hennes, og det meste av maten går rett igjennom. Heldigvis kaster hun ikke opp nå. Vi ringte sykehuset i går, og de foreslo at vi skulle gå tilbake til den gamle maten, Nutramigen. Dessverre kan vi ikke fortsette med denne da den ikke  er næringsrik nok... 

Tante Hanna er hjemme fra studier i London i helga:

Stas med besøk, og her i godt humør. Det er hun for det meste på dagen. Det er om kvelden/natta hun bare sutrer og gråter...

Heldigvis har vi mormor som bare spør om hun kan hente Sara. Der har hun vært i mange timer i dag. Nesten hele dagen. Foreldrene har fått sovet, og mamman har retta endel norskstiler. Takk for super hjelp!! Som om ikke det var nok, fikk vi med ferdig middag hjem også. Ingen lager mat som morfar!