Hjem fra jobb...

I dag måtte jeg gå hjem fra jobb. Gå hjem fra arbeidsplassen jeg har savnet så fælt da jeg var i fødselsperm. Stedet jeg gleder meg til å stå opp til hver dag. Liker, på grunn av elevene og kollegaene. Alle har fått med seg at Sara har vært innlagt igjen. De vet at hun er alvorlig syk. Og de bryr seg om meg og familien min. Derfor spør de hvordan det går med Sara. Og jeg forteller. Jeg forteller så gjerne. Det er blitt min strategi for å klare hverdagen. Åpenhet og å prate om det som er vondt å vanskelig. Forklare hvilke utfordringer vi har i hverdagen, og hvordan vi tenker om det å kanskje miste det kjæreste vi har i livet. 

Det pleier å hjelpe å snakke, men av og til blir det vanskelig. Det er som om hver gang jeg forteller det, blir sannheten mer og mer virkelig. Plutselig klarer jeg ikke lenger å få fram et ord. Jeg tør ikke kjenne på følelsene. Det er umulig å stanse tårene som ligger å venter på å slippe fri. De har vært innestengt i flere uker denne gangen. Det sier seg selv at man må gi etter til slutt.  

Utad virker jeg fjellstø. Sikker og reflektert. Det er ikke sånn jeg følte meg i dag. Redd for hva fremtiden bringer for vår lille familie. Usikker, og veldig, veldig liten. 

Da dro jeg hjem til pappan for å prate og få trøst. Han kan se meg akkurat sånn jeg er. I dag klarte jeg ikke annet enn å rydde og vaske klær. Det er litt terapi i det også.