Hjelpehund?

Pappan i huset har lenge hatt lyst på hund. Da har det vært dårlig match for han at mamman ikke liker dyr. Ikke skjønner jeg vitsen med dem, eller i det hele tatt at det går an å bli glad i dem. Jeg er ikke oppvokst med det, og tenkte at det skulle ikke barna mine heller... 

Men i det siste har det endret seg veldig. André har ofte tagget meg i innlegg hvor barn og dyr er søte sammen, eller barn med spesielle behov får hjelp av en hund. 

Etter at tante Camilla snakket om et sted de driver og trener opp labradorer til å bli hjelpehunder for handikappede, ble jeg litt på gli. Etter som jeg tenker og leser mer om det, syns jeg idéen bare blir bedre og bedre. Tenk om Sara kunne ha sin helt egen venn, med øyne som følger med på henne, ører som hører henne, og med en snute som kan ligge i fanget hennes. En omsorgsfull hund som blir ved hennes side, selv om lillebror springer avsted for å se hvem som ringer på. En som tar opp lekene hun strekker seg etter, ligger siden av henne når hun er sliten, og som kan være selskapet hennes når hverdagen består av rydding, matlaging, stress og logistikkløsning for foreldrene.

Nå skal vi ta kontakt med dette hundestedet for å få litt mer informasjon før vi bestemmer oss.

(Bildet er lånt fra https://pixabay.com/en/labrador-retriever-chocolate-dog-580592/)

Vi fikk besøk av farmor og Lotte før legging:) 

I dag har hun bare vært i godt humør:)