Men en babycall vil jo ikke si fra til oss hvis Sara får et anfall. De er jo lydløse. Heller ikke en alarmmatte ville varslet oss. Anfallene hennes har jo hovedsakelig vært at hun ikke blir kontaktbar, men fortsetter å puste.
Vi tok stilling til alarmmatte da vi ble skrevet ut fra sykehuset, da Sara bare var noen uker gammel. Nei. Vi skal ikke ha alarm. For oss var ikke det riktig, heller et stressmoment, som kan gå av falskt, som piper hvis du glemmer å slå den av, eller som en falsk trygghet, fordi den uansett ikke ville registrert noe anfall likevel...
Derfor ble det babycall igjen. Vi ønsker jo minst av alt at frøkna vår skal være redd, lei seg, eller ha det vondt. Det skal vi gjøre vårt beste for at hun opplever minst mulig.
Vi har luvion kameraovervåkning på sønnen vår.. Dette har lyd og bilde noe som gir oss den tryggheten vi trenger i forhold til anfall. Babycall gir ikke den samme tryggheten. Kameraet kan søkes på via hjelpemiddelsentralen.
SvarSlettVi hadde kamera med lyd da Sara var liten. Ikke med tanke på anfall, men i fht oppkast. Dette var vi superfornøyde med. Utfordringen vår i dag er knytta til usynlige, lydløse anfall, så de vil ikke oppdages på kamera... det har vi innfunnet oss med. Men ifht gråt, funker en enkel babycall, som vi hadde fra før, utmerket. Men takk for tips!
SlettVi har luvion kameraovervåkning på sønnen vår.. Dette har lyd og bilde noe som gir oss den tryggheten vi trenger i forhold til anfall. Babycall gir ikke den samme tryggheten. Kameraet kan søkes på via hjelpemiddelsentralen.
SvarSlett