Fordi vi forsov oss i dag, ble morgenen litt hektisk. Kasper skulle leveres 09.00, men den ble 7minutter over. De var også klare til å ta i mot Sara da, men vi kjørte broren først.
Da vi ankom parkeringsplassen til den tildelte porten i bhg, stod mange av de ansatte blide og fornøyde på innsiden av gjerdet. De var klare til å ta i mot barna som savnet vennene, de trygge voksne og rutinene fra barnehagen. Utenfor porten stod antibac klart, og noen av barna var allerede samlet i sine små faste lekegrupper, som liknet velkomstkomiteer.
Jeg fikk helt tårer i øynene da jeg gikk ut av bilen og så den spredte samlingen med mennesker. Vi snakker oftest om helsepersonell som samfunnets helter, men vi må ikke glemme disse! Ingen spor av bekymring, tvil til myndighetene eller uvilje hos disse menneskene som er så utrolig dedikerte i jobben sin. At de har savnet barna våre, er jeg sikker på! Det hørte jeg i stemmen som ringte femåringen hver uke for å høre hvordan han hadde det hjemme, i en annerledes hverdag.
Guttungen følte seg nok stor og lykkelig da han endelig kunne ta med seg sekken, og si hadet til meg, før han forsvant inn porten. Denne dagen har han ventet på så lenge! I dag var det eeeendelig barnehage!
Sara gleder seg nok også til hun er tilbake i skolens lokaler med flere rundt seg. Nå er hun sammen med én voksen til enhver tid, skjermet i en egen leilighet. Hun har pekt på bilder av skolens rom og vært helt på gråten. Det gjør vondt å vite at hun savner det så veldig, når vi ikke klarer å forklare henne hvorfor ting er som de er.
