Det er jo ingen hemmelighet at vi ikke gleder oss til ferier eller helger. Det slutta vi med da Sara kom til oss. Det høres helt forferdelig ut, jeg vet. Og jeg skammer meg litt når jeg sier det høyt. Jeg har også vurdert å ikke skrive det her, av samme grunn. Det har ingenting å gjøre med at vi ikke er glade i Ruska. Det er vi. Vi elsker Sara, like mye som de andre to. Det har vi aldri tvilt på.
Men det er slitsomt å hele tiden prøve å tolke, men ende opp med å misforstå. Vi vil være tålmodige, men vi blir irriterte. Vi lever i uvisshet, men samtidig vet vi at hun kommer til å ende opp med anfall og blålys igjen.
Og ikke minst lyden. Det er altfor mye lyd med Sara. Lyder uten ord. Støy. Ofte er det samme lyd i altfor høy desibel over lang tid. Noen ganger er det for å fortelle, andre ganger synger hun, av og til tror jeg det er en selvstimulerende uvane, kanskje for å få oppmerksomhet? Og ofte er det bare fordi hun er glad. Fint at hun er glad! Men jeg orker ikke at hun skal rope «gå-gå-gå-gå» av full hals mens hun veiver med armene.
Fra i morgen ettermiddag er det en ukes avlastning, så er det en uke til med Sara hjemme før SFO åpner igjen.
Vi liker hverdager best.
Så flott at dere har hatt en bra uke! ☀️💕 Og det er helt lov å si at helg og ferie er noe dere gruer dere til. Vi andre, med ikke-syke-barn, sier det jo 😆🙈 Ja, det er noen fine stunder, men dagene flest går i søsken krangling, surving og skriking, så her er jeg helt enig at normal hverdag er best, og ferie er ikke som det var før man ble foreldre 👍
SvarSlettTakk, Trine Lise ♥️ Godt å høre at det «er lov» å føle det sånn! Håper dere får fine uker, selv om de kan være slitsomme. Vi får være flinke til å ta vare på de gode øyeblikkene. Klemmer til dere ☀️
Slett