Den vanskelige dagen forrige uke...

I dette innlegget skal jeg fortelle om den vanskelige dagen i forrige uke. Jeg skjønner godt at mange ikke vil lese om det, men jeg vet også at noen lurer på hvordan en abort gjennomføres og oppleves. Her er min opplevelse av noe jeg håper jeg slipper å måtte igjennom igjen:

Mannen som ringte fra Riksen hadde en behagelig stemme, og det var tydelig at hadde formidlet dårlige nyheter før. Han hørtes oppriktig lei seg ut da han fortalte at det lille voksende underet i magen min var alvorlig sykt. Da jeg spurte hvordan jeg skulle gå fram for å ta abort, var han veldig behjelpelig og snakket med rolig omsorgsfull stemme. Han informerte om de to mulighetene; medisinsk abort og kirurgisk abort. Ut fra det han sa, skjønte jeg at medisinsk abort ville være riktig for meg. Dette var det mest smertefulle, da medisiner skulle "sette igang fødselen". Rier ville komme, og jeg ville være bevisst hele tiden. Smertestillende skulle jeg få, men det var ingen hemmelighet at de fødselslignende riene VILLE gjøre vondt. 

Kirurgisk abort er et inngrep som blir gjort under narkose. Dette kan være mer skånsomt, siden man ikke må "føde" ut det unge fosteret, men våkner etter at det er borte. 

Likevel valgte jeg medisinsk abort, uten et inngrep er det mindre risiko for infeksjon og komplikasjoner. Mindre påkjenning for kroppen. Det var også viktig for meg å ikke skulle i narkose. 

Dagen etter telefonen fra RH, fikk jeg time på sykehuset i Tønsberg. Der målte de størrelsen på det 12 uker gamle fosteret i magen min. Heldigvis var det lite nok til at jeg ikke måtte søke for å få gjennomført aborten. Deretter fikk jeg informasjon om hva som ville skje de neste dagene.  Samme dag skulle jeg ta en pille (mifepriston) som skulle stoppe utviklingen i svangerskapet. Når denne pillen var tatt, var det ingen mulighet for å angre seg.  Dette var psykisk sett noe av det verste med aborten. I dét jeg svelget pilla, tenkte jeg: Nå tar jeg livet av den lille i magen... Det var helt forferdelig. Jeg visste at det ikke var noe annet å gjøre, men helt grusomt å avslutte et "påbegynt" lite liv med en enkelt pille på et kontor ... Vi hadde jo ønsket oss det så veldig... :( 

Så fikk jeg beskjed om å komme tilbake to dager senere for å utføre selve aborten. Jeg kunne leve "så normalt som mulig". Ironisk... Med et dødt foster i magen er det ingenting som virker normalt. Ingenting annet enn å gråte. Jeg gjorde ikke annet i dagene fra jeg fikk telefonen til jeg ble lagt inn 20.juni. Det er ihvertfall det jeg føler. Jeg var riktignok på 7.trinns avlslutninga til elevene mine, men tankene var nok et litt annet sted. 

Sara var hos mormor og morfar da jeg ble lagt inn på sykehuset. André var selvfølgelig med meg hele tida. Det trengte jeg. Da jeg ble vist inn på rommet, ble vi sjokkert. Der stod det fire senger. Alle med vannglass, engangstruser og bind på nattbordet... "Skal vi være 4 jenter her?!" Det skulle vi... Og det var tydelig at jeg var den eldste. Og med fare for å virke dømmende, kunne det se ut som de andre var der for å få "rettet opp en feil" de gjorde i russetida... 

Jeg fikk hånda full av smertestillende, med en beskjed om at jeg kunne få mer, det var bare å spørre. 4 andre piller (misoprostol) skulle jeg sette inn selv. Disse setter igang sammentrekninger av livmoren som en fødsel, hvor fosteret og morkaken skal presses ut. Jeg la meg i senga, og smertene kom etter noen timer. Med ca 8mnder siden fødselen med Sara, kjente jeg godt igjen smertene. Flere ganger holdt jeg på å svime av, og måtte følges tilbake i seng. Jeg fikk heldigvis enerom etterhvert. Det ble anbefalt at jeg gikk litt når jeg klarte det, for det satt igang aborten... For at sykepleieren skulle ha kontroll på at alt var ute, måtte jeg gå på do over et metallbekken... Og jeg glemmer aldri lyden av fosteret som klunket i metallet... Det var ingen tvil om hva som akkurat hadde skjedd, og jeg skulle ikke se.  Sykepleieren kom tilbake med et nytt bekken, og bekreftet det vi visste: fosteret var ute. Men navlestrengen hadde røket og morkaka manglet de fortsatt.

Etter en kjapp tur inne hos legen, fikk jeg beskjed om at jeg blødde for mye og at jeg måtte ta utskrapning. Jeg holdt igjen på å gå i bakken og ble trillet raskt ned til operasjonssalen. Siden jeg hadde spist noen timer tidligere, var jeg ikke fastende, og de turte ikke legge meg i narkose. Dette er noe de normalt vil gjøre, men ikke kunne nå. Jeg fikk derfor lokalbedøvelse, og inngrepet var over på 7 minutter. Jeg var våken hele tiden, men fikk intravenøst som gav en rus og likhyldighetsfølelse som gikk over rett etter inngrepet. Smertene var over, og det samme med de store blødningene. Da jeg ble trillet ut til oppvåkninga, var jeg sliten. Våken, men sliten. André satt ved siden meg, og var god støtte. Jeg kunne heldigvis reise hjem raskt. Resten av dagen var jeg trøtt og sliten, og la meg tidlig. Dagen etter var formen som normal igjen.

Siden fosteret var mer enn 12 uker gammelt, måtte jeg ta stilling til en annen uvirkelig ting. Skulle vi ordne med begravelse til den lille selv? Eller skulle sykehuset gravlegge fosteret på en felles minnelund? For oss var det helt utenkelig å ha begravelse for et liv vi ikke hadde blitt kjent med enda. Derfor var det ikke vanskelig å la SIV ordne med felles minnelund i Tønsberg.  

Nå, over en uke etter innleggelsen, er ikke dagene tunge lenger. Jeg vet at vi gjorde det riktige, og nå tenker vi framover. Vi kommer til å prøve å bli gravide igjen selv, samtidig som vi søker om PGD. Assistert befruktning, hvor de setter inn kun friske befruktede egg. Dette er det lang søknadstid på, så regner med at vi klarer det selv før vi reiser til utlandet for å få PGD. Jeg har heldigvis ikke slitt med å bli gravid før, selv om utfallet TO ganger har vært sykt foster. Rart å tenke på, når vi vet at det bare er 25% sjanse for det...

De tynne gardinene som skilte de fire sengene fra hverandre på sykehuset...

For å få et inntrykk av et 12 uker gammelt foster... (Bildet er fra babybest.no)

Full fart i helga!

Sara har det superbra om dagen! Hun er blid og fornøyd, og hun var flink til å trene forrige fysioøkt. Med en mamma som var på overnatting i Oslo i helga, og en pappa som hadde knallharde treningsøkter, ble det litt barnevakt hos mormor og morfar. 

Sara og mormor

På lørdag var Sara hos farmor en tur. Der var også tante, onkel, kusinene og farfar:) Koselig!  

Den første verdenskonferansen om CDG

skal holdes i høst, i Barcelona! Det er jo så få personer med diagnosen i Norge, så her er det ikke noe forening for familiene som har CDG. Det eneste vi har er Frambu. Det er et kompetansesenter for sjeldne sykdommer, men ikke bare for  "vår" diagnose spesielt. 

Vi har hele tiden vært interessert i å komme i kontakt med andre CDG-familier, og noen har funnet oss, via bloggen. En annen familie var vi så heldige å møte på Riksen. 

Nå har jeg bestilt flybilletter og hotell til siste helga i august! Det blir jentetur med tre generasjoner. Sara, mormor og mamma:) Pappan blir hjemme, usikkert hvordan håndballtimeplanen hans ser ut. Sånn er det å være i eliteserien, da er det vanskelig å planlegge så langt fram i tid.

Blir spennende. Både å se byen, men også møte andre familier som har opplevd noe av det samme som oss. Drar fredag morgen, og reiser hjem søndag morgen. 

Bilder på veggen

Fra Studio Expose på Nøtterøy!

Mamman og pappan fra tida før Sara kom til verden.

Blidjenta som gjør dagene våre meningsfylte!

Foreløpig enebarn, og dermed ingen å slåss om plassen med! The one and only! (Og en litt sliten rose)

SÅ glad!

fordi det er en hel uke siden oppkast! 

Tjenestekontoret på besøk

I dag hadde vi et veldig hyggelig besøk av tjenestekontoret. Turid fra kommunen skjønte heldigvis vår situasjon med et sykt barn som krever ekstra oppfølging, og vi får hjelp! Vi er veldig fornøyd med at  de så på saken vår på nytt, og ville møte oss og vårt behov. Derfor får vi lov til å ha mormor og morfar som avlastere noen timer i uka, og et par overnattinger i måneden. Hun skjønte at det var viktig for oss å ikke bare ansette hvem-som-helst, men noen som kjenner matingsregimet og utfordringene til Sara, ifht knapp osv... Mormor og morfar har jo allerede hatt henne like mye som hun har fått vedtak på, men nå får de litt for det, og ikke minst: vi har et vedtak på behovet til Sara. 

Etter en stund skal vi evaluere vedtaket, og evt justere ut fra behovet. 

En veldig bra dag for oss! 

I tillegg får mamman lov til å begynne å trene igjen etter aborten i forrige uke. Da kan man ikke være annet enn å bli glad! 

Endelig en bra fysioøkt!

Vi trodde snuppa hadde fått sovet litt for lite i dag, og forventet ikke mye av treningsøkten med fysioBritt. Men det viser seg å være umulig å anslå hvordan en treningsøkt vil bli på forhånd. I dag gikk det kjempefint! Nå begynner Sara å få dreisen på å snu seg fra rygg til mage. Hun trenger fortsatt hjelp, og syns det er kjempeslitsomt, men det kommer seg! Hun klarer heller ikke støtte seg på strake armer, så det må vi trene på. 

Når vi holder Sara opp på bena, strekker hun dem ut, og bærer sin egen vekt på dem. Men bare for en bitteliten stund. Da blir hun kjempe stolt, og smiler stort! Vi tenker at hun etterhvert kanskje skal få et slags stativ, som hjelper henne med å stå oppreist. Hun ligger jo langt bak i utvikling, og er veldig svak, både i skuldre, armer, bein og rygg. 

Grunnen til det, kan være narkosene hun har vært igjennom og alle ukene hun lå i sykehussenga, og bare hadde nok med å overleve. Men det er også normalt for barna med CDG 1a at de utvikler seg seint, og mange klarer jo aldri å gå selv. 

Vi vet at det finnes masse hjelpemidler for å få hjelp til å gå, men vi kommer til å fortsette den harde treninga, hver dag. 

Vi skjønner at det vil ta tid, men Sara skal få utvikle seg i sitt eget tempo. Vi er her for å hjelpe til:)

 

Opp i vekt!

Etter å ha gått ned med omgangssyken, er vi heldigvis på vei opp igjen! Ikke helt der vi var, men ikke langt unna. Med jevn fin vektoppgang, vurderer vi å kutte ut det ene nattmåltidet. Hun får jo både 21.00 og 00.00. Vanligvis slipper jo barn å "spise" mens de sover, for mage og tarm trenger nattetimene med pause. Vi skal prøve oss frem litt. Går hun ikke opp nok, er vi nødt til å finne på noe. Kanskje øke 5 ml på hvert måltid? (Dvs bare 45 ml mindre enn hun får i dag, selv om vi kutter nattmåltidet) 

Nå gir vi hele mengden (95ml) på en gang. (Over 30 min) Det er over fire døgn siden hun har kasta opp! Deilig å kunne ha på seg samme kjole heeelt til pysjen skal på! 

Ny kjole fra tante Hanna! 

Øyelege

På fredagen var vi på hobiliteringstjenesten. Der ville lege Christian henvise Sara til øyelege. Hun skjeler, og det er veldig vanlig for barn med hennes diagnose. Vanligvis gjør ikke legene noe med det før barna er ett år, men siden det er endel ventetid, ville han henvise henne nå. De antar jo også at det ikke vil gå over av seg selv, derfor vil de sette i gang. Mest sannsynlig blir det lapp på øyet. Skjeling kommer av at musklene på siden av øyet ikke er sterke nok. 

Enkelte dager ser vi ikke at hun skjeler i det hele tatt, andre ganger er det veldig tydelig! 

Overnatting hos mormor :)

Nok et 30-årslag for mamman og pappan betydde overnatting i Årøysund for Sara. Der var bare mormor hjemme, men de hadde det veldig fint sammen :) 

Mye kos og trening med pappa da hun kom hjem igjen. -og litt blåbærspising/grising.... 

Nå er det tre døgn siden frøkna har kasta opp! Weee!!  :) 

Hverdag igjen...

Formen min er fin etter torsdagen. Sara er helt tilbake i form etter omgangssyken, og har ikke kasta opp på to dager! ( én gang forrige natt) 

Nå ser vi framover, og koser oss med Sara. Hun skjønner jo ikke hva som har skjedd, så hun ler og smiler til oss som hun pleier. 

Jeg vil takke alle som har tenkt på oss, sendt oss meldinger, og gitt oss tilbakemeldinger. Det betyr mye for oss. Ingen tvil om at venner, familie og kjente stiller opp hvis vi trenger det. Til og med helt ukjente uttrykker sin sterkeste medfølelse, så jeg blir rørt til tårer. Det er så mye godhet og medmenneskelighet! 

❤ Takk ❤

Vi valgte bort et barn...

I desember skulle Sara egentlig blitt storesøster. Vi skulle nok en gang fått oppleve det største av alt; å dele kjærligheten vår med enda et under. 

Sånn ble det ikke. 

Den 12 uker gamle minsten i magen hadde dessverre samme diagnose som sin storesøster. Derfor gjorde vi et valg; vi valgte det bort. 

Ofte går det ikke så bra med barna med CDG, 1a. Det ville vært egoistisk å bære det fram. Både med tanke på barnet, men også i forhold til Sara. Hun fortjener to foreldre som ikke er utslitte, men som har nok overskudd både til henne, og til søsknene. Overskudd hadde vi ikke hatt med to syke barn. Sara skal få søsken, men de skal være friske. 

Det er vondt å tenke på at minsten sikkert hadde blitt like perfekt som Sara... Vondt å tenke på at vi har valgt bort noe som vi vet vi hadde blitt like glad i. Som hadde gitt oss like mye glede som søsteren gir oss hver dag. 

Likevel var vi aldri i tvil. Valget vi tok var det rette. Ingen andre enn oss eier det svaret, og ingen kan si at det var feil. 

Dagen i går var vond. Full av vanskelige følelser og smerte. Men vi var to. Det er det eneste som hjelper mot det vonde. Dét, og vår nydelige solstråle som smilte til oss etter en lang dag på sykehuset. 



En pappa vi kom i kontakt med mens vi var innlagt på sykehuset i januar, har skrevet en sterk kronikk om akkurat dette temaet. Journalist Torgeir Skancke har nemlig opplevd det samme som oss... 
Vi valgte bort et barn (hentet fra sterkestreker.no)

En spesiell dag

Vi valgte å være helt åpne og dønn ærlige da vi begynte å skrive om vår lille Sara. Enkelte mener nok vi deler i overkant mye, og orker ikke lese alle følelsesladde innlegg.  Andre leser mer enn gjerne,  mens tårer triller og tanker kverner. For oss har det vært riktig å dele. Både for at folk skal forstå vår situasjon, og vite hvordan vi har det. Vi mener det er viktig å fortelle vår historie, den som er farget av våre følelser og meninger gjennom erfaring. 

Dagen i dag er den tøffeste på veldig lang tid. I morgen skal jeg forklare hvorfor. Send oss varme tanker i dag, så klarer vi enda en styrkeprøve livet har gitt oss. ❤

Første dag uten oppkast på en stund

-og det er veldig deilig! Vi har gjort en liten vri denne gangen. Hun får 75ml på 25min, så venter vi en halvtime før hun får de siste 20ml. 

De to måltidene hun får om natta har vi redusert til 75ml (mot 95ml før). Det ser ut til at hun går fint opp i vekt likevel. 

Da Sara og pappan var på sykehuset i natt, fikk de med seg en ukes antibiotikakur. Siden Sara har fortsatt å kaste opp, er det tydelig at hun ikke har vært helt frisk/infeksjonsfri. Men nå som hun har gått på den siden i natt, virker hun i toppform igjen! 

Pappa og Sara var i lekebutikken her om dagen. Da ble det er ny snegle på frøkna! 

Barnehagebesøk og knappen nesten ute igjen...

I går var pappa og Sara på lunsj i barnehagen! Der hilste de på de andre barna som skal begynne på Reka, sammen med foreldrene. Mamma hadde legetime, så fikk ikke vært med :(  

Sara var utslitt etter mange inntrykk fra barnehagen, så da fysioBritt kom for å trene, var hun sutrete/sliten.

I 01.00-tida oppdaget pappa at knappen ikke satt like fast som den pleier... Den hadde heldigvis ikke detti ut igjen, men vi skjønte raskt at ballongen på innsiden hadde sprukket igjen. Dermed ble det nok en nattlig tur inn på sykehuset for å få satt inn ny. Heldigvis er det ikke langt unna. Men neste gang skal vi ha alt utstyret til å gjøre det selv hjemme.

Tøff dag

I dag var en av de vanskelige dagene... Har heldigvis god støtte i min fantastiske samboer. Sara kunne aldri fått en mer omsorgsfull og varm pappa ❤

Har fått fine, gode tilbakemeldinger fra flere som følger oss her. De betyr ekstra mye når dagene er vanskelige og bakkene synes bratte...

Takk ❤

Søte saker til jenterommet

Kom over siden 2ispann.no. Der har de masse fint til barn fra SEBRA.
Mange fine ting som Sara kan ønske seg til rommet... (-eller kanskje mamman ønsker seg?)

Har en bestilling inne på noen nydelige hyller. Gleder meg til å få dem opp!

(Dette er ikke noe interiørblogg assa....)

Barnevakt :)

I går var mamma og pappa i 30 årslag, så Sara var hos mormor og morfar. Der koser hun seg som alltid. Og morfar er den beste å være hos når man er sliten, trøtt og sutrete. Tante Kari var også sammen med Sara i går:) 

Lite gulping har det vært de siste måltidene også! 

Neste helg er det nytt 30-årslag, så da blir det overnatting hos besteforeldrene igjen! 

Nå håper vi på en helt frisk uke med bra innhold!

Sola vår ❤

Som oftest klarer jeg å være positiv, men ikke alltid. Jeg skal ikke nekte for at jeg av og til er dønn ærlig med meg seg og lar de realistiske tankene komme. Da er det ikke lett å være mamman til Sara. 

De fleste dagene er jeg positiv og full av håp. Egentlig ikke full av håp, for jeg tenker på en måte at det ikke kan gå dårlig. At vi mister Sara er ikke noe alternativ, og jeg skjenker det ikke en tanke. I de gode dagene er Sara frisk og rask og akkurat den hun skal være. 

Når jeg "kommer på" at Sara er alvorlig syk, kan jeg ikke forstå det. Hun som gir oss så mye glede, latter og smil?! Hun gråter jo aldri... Hun har det så bra. Det er tøft å tenke på at vi kan miste henne. Det er vanskelig å godta at det er 20% for at hun ikke skal oppleve å blir fem år. Det er altfor dårlige odds for en som er så viktig. Jeg klarer ikke godta at det er fakta. Klarer ikke tanken på at livet skal mangle den viktigste solstråla. Den som skinner sterkest og varmer mest. 

I dag er du 8 mnder gammel. Mamma er så uendelig glad i deg, Sara❤ 

Norsk ukeblad

I neste uke står det om Sara i Norsk Ukeblad. Vi er veldig fornøyde med reportasjen og de fine lyse bildene. 

I dag fikk vi ukebladet i posten, og her får dere en sneak peek: 

Pakke i posten!

Plutselig tikket det inn en hyggelig melding fra Lykke og Leandro i innboksen min! Caroline (mamman til Lykke og Leandro) ville sende Sara en helt ny smokkelenke! Hun følger med på bloggen her, og ville gjerne at frøkna skulle få en ny:) Vi syns tingene hun lager er veldig fine, så det var jo superstas! 

Et hyggelig overraskelse i posten i dag, på en grå og ikke-frisk dag. 

Omgangssyke

Etter at mamman har vært sengeliggende i nesten hele går, og de eneste turene oppe har vært for å kaste opp, begynner vi å skjønne at det kanskje er omgangssyken som har satt ut frøkna vår. Hos normalt friske barn, er det jo lett å kjenne igjen omgangssyke. Men Sara kaster jo opp veldig mye i utgangspunktet, og det er også sånn kroppen reagerer når den er i ulage. 

Hun har naturlig nok gått ned alt hun gikk opp forrige uke. Men hun virker piggere:) nå må hun bare holde på maten. 

Kaster ikke opp alt i dag.

Men det er fortsatt 50/50 om det kommer opp igjen. Hun virket i bedre form, ikke bare sutrete:)  

I natt ga vi henne lite mat. Ville ikke at hun skulle kaste opp sånn som forrige natta. Derfor ble det tre små måltider på 30ml hver istedenfor to på 90ml hver. Det sier seg jo selv at hun ikke har fått i seg det hun skal da, men vi har litt å gå på :) heller at hun sover hele natta med litt mat i magen, enn at hun våkner hele tida fordi hun må kaste opp... 

Ups and downs i Roppestadveien! (Store ups, og små downs)

På grunn av formen fikk hun ikke trent med fysioBritt i går heller...:( da er det godt hun kommer to ganger i uka! Så ikke det et en halv måned til neste effektive treningsøkt. :) 

Det er ALLTID gøy med egne tær! 

Oppkast igjen...

Etter en hel hel uke helt uten oppkast, er vi nå tilbake:( Sara er ikke i form, og hun begynte å kaste opp igjen i går kveld. Fire ganger på ett måltid i går, og det har fortsatt i dag. Hun er sutrete og tydelig ikke i form. Vi håpet at denne oppturen skulle vare litt lenger... :(

Veiedag

Og opp masse! 

7222gr! 

Hønemor :)

Sara skal begynne på Reka avdeling, og har allerede fått sitt eget merke. Høna skal være på plassen i gangen, knaggen, spiseplassen og overalt ellers Sara har en plass i barnehagen:) 

Vi fikk invitasjon til lunsj om litt over en uke også:) Det gleder vi oss til! 

Sol+fredag+besøk+trening!

Strålende sol, kaffebesøk av fetteren til pappa. Koselig lunsjbesøk av stolt farfar, og mye tid ute i teltet mens mamma har fått soldosen sin! 

En knalløkt med fysioBritt, og bare smil! 

Kvelden ble avsluttet med bursdag hos morfar. 

Kose med blekkspruten... 

Tullefrøken...

Babygym

Og musikkleken med sebra og sjiraff er en vinner!

Fin dag!

La ut statusoppdatering på FB i går kveld, og responsen har vært enorm. Virkelig rørende at så mange tenker på, og følger med Sara. 

277 'likes' og 48 kommentarer. Det varmer! 

I dag har Sara vært sammen med farmor og Wivian. Etter det  dro vi til mormor og morfar. 

Mormor og Sara

Aldri vært bedre!

Sara har ikke kastet opp på minst 6 døgn! Så bra har det aldri gått med godjenta vår før! Vi er happy happy, og krysser fingrene for at trenden fortsetter! 

I dag har vi vært på idrettsdag med elevene til mamma. Veldig koselig, og masse oppmerksomhet. Etter det kom mormor og hentet henne. Hun er storfornøyd med å være hos mormor og morfar. Ikke vanskelig å se at det er gjensidig. :) 

5 døgn uten oppkast!

...-klarer vi en uke?!? 

Knappen datt ut...

Da vi skulle sette på maten til Sara i dag kl 0600, oppdaget vi at knappen var ute! Den skal jo egentlig bli holdt på plass av en ballong med vann på innsiden av magesekken. Ballongen hadde tydeligvis sprukket, og knappen var derfor ute. Krise! Vi har lært at magemusklene hele tiden vi forsøke å trekke seg sammen, og at hullet vil gro igjen ganske kjapt dersom man ikke setter inn noe i hullet... Ut fra matsølet i pysj og seng, skjønte vi at knappen måtte ha detti ut ved 21.00-tiden i går. At hullet i magen til frøkna var grodd igjen, var dermed nærliggende å tro. Men heldigvis fikk André lirka/pressa inn et lite plastrør. Dette teipet vi fast, og André dro inn på sykehuset med henne. 

Det måtte de utvide hullet... Hun fikk muslelavslappende og virka helt beruset, da de klarte å sette den inn igjen. Heldigvis var Hilde på jobb, hun tar så godt vare på Sara at hun kunne vært hennes egen. ❤ 

Pappan har gjort en super innsats, og mamman fikk beskjed om å sove et par timer til, men resten av den lille familien var på sykehuset. 

En ganske uventet start på dagen! 

Ny veiedag, ny opptur!

Sist uke gikk hun opp 135 gram, det kan vi være veldig fornøyde med. 

Til tross for et par dager med oppkast og uvelhet, viste vekta 7035gr med frøkna på! 

Pappan gleder seg stort til å se minstejenta si igjen. Hun sov da han kom hjem i går kveld.

Det er sol og varmt i dag! Sommerkjole og kortermet:) 

I hele går var Sara samen med mormor og morfar. De har vært en uke på ferie, og hadde savnet henne veldig:) ny caps ble det på frøkna! Nesten like kul som pappan. 

Bryllup❤

I går var Sara med i vielsen til mammas venninne Siri. Hun fikk sin Veronica i Rosanesparken. Sara hadde selvfølgelig pynta seg som man skal i et bryllup, og tante Kari var flink og passe på helt til de ga hverandre sitt 'ja'. 

Deretter var det fest, og det er Sara for liten til, så hun var hjemme sammen med farmor og hennes venninne Kari. Nøtterøy er ikke stort, og hun er faktisk søsteren til fysioBritt:) 

En vakker dag for store og små! I dag kommer pappa hjem! 

Se, vi matcher a! 

God hjelp av tanteKari! 

Vakre brudeparet ❤

I slaget igjen!

Med kul body fra tante Hanna, er Sara som vanlig i kjempehumør! Bortsett fra når hun skal posere og være kuleste kiden i gata da;)