Blålys igjen

Ja, da skjedde det igjen. Tredje gang på et halvt år. 17.mai, 21.juli og 16.januar. Hun blir helt slapp og vi mister kontakten med henne. Jeg ringte André og sa fra før jeg ringte AMK. Til dem fortalte jeg det jeg vet de vil vite: normal pust, responderer ikke på tilsnakk, ikke klam i henda, like blek som vanlig, ingenting som varslet i forkant, ikke feber, CDG som grunnlidelse, trenger nok assistanse til oksygen ganske raskt. De tilbyr alltid å være på linjen til bilen er her, men jeg måtte snakke med mormor. 

André og Kasper kom rett før mormor, så kom blålysa. Minsten ble med mormor hjem. Jeg ble med Sara, André kjørte etter. 

På sykehuset ble vi møtt av gode kjente ansikter: Hilde, vår sykepleier og trygge klippe siden starten, og Lege Siva, som også har høy stjerne hos oss. Det ble hektisk da krampene kom og ikke ville avta, selv om hun ble medisinert. 2ml ny type medisin. Ingen ønsket effekt. 1ml ny type medisin. Ingen endring. Respirator gjøres klar, diskusjoner og uenigheter mellom anestesi og vår barnelege. Plutselig sperrer hun øynene opp, og gir en form for respons. Flakkende i blikket og fortsatt rykninger i kroppen. Fortsatt avhengig av ekstra oksygen over munn og nese Respiratorplanen blir satt på vent, frøkna roer seg. Hun gjesper, sløver med øynene, fester ikke blikket, men reagerer på at pappan stryker henne over hodet og snakker med henne. Tørr i munnen etter tuben hun har hatt der. Da hjalp det med smokk. Pus var også med på SIV, og etter at den ble plassert under armen, roen kroppen seg. Sovnet rolig og pustet jevnt uten ekstra oksygen. 

Nok en gang er det eneste som betyr noe den lille slappe kroppen i den store sengen. Vår lille Sara.