mandag 28. september 2020

Pappakos


Koselig å ha Ruska i hus igjen! 💗 

Litt ørebetennelse, og fortsatt endel mollusker (når skal de gå bort?! Hatt de siden beg av april), men blid! Og veldig klar for pappakos! 

Både mormor og farmor var her i dag:) 

søndag 27. september 2020

Ungene sov borte, Datenight

Victor overnatta for første gang i Årøysund i natt. Kasper sov også over. Vi var nemlig bedt på middag til et vennepar. Det er jammen hyggelig å pynte seg, møte venner og dra hjem til tomt hus! 

Vi er heldige som har familie som vil passa barna våre :) 

søndag 20. september 2020

Pus hos tante Eira

Legger ikke skjul på at vi er litt slitne i Roppestadveien om dagen. Nedtellinga til bhgstart i desember har begynt! Det er hektisk for pappan å være deltidsstudent, samtidig som han skal jobbe 50% og være 100% i pappaperm. Hvem sa at menn ikke klarte mer enn én ting om gangen?! 

Derfor tok jeg med meg alle ungene til min søster i Bærum. Hyggelig å besøke tante Eira med familie. Kasper syns det er veldig stas med en fetter på ungdomsskolen og ei kusine som er et par år yngre. Sara syns det var stas med pusekatten Candy. 

Kasper, Sara, Adele og Candy.


Herlighet så kort det er inn til dem, forresten! Vi hadde film i baksetet begge veier, og før vi visste ordet av det, var vi fremme! Koselig å ta turen inn for lunsj! Vi må bli flinkere på sånne besøk. Og ungene var blide og fornøyde i baksetet.

torsdag 17. september 2020

Besteforeldre

Kasper ble med farmor for å kjøpe treningstøy til håndballen. Og mormor og morfar kom hit en tur:) 

Sara vil ikke at de skal fokusere på Victor, men når hun er i sentrum, går det greit at han er med. 

onsdag 16. september 2020

Logistikkutfordringer

I dag har vi virkelig kjent på logistikkutfordringer. Jeg hadde foreldremøte for min egen klasse i kveld, André har studier hver onsdag ettermiddag, og Kasper har håndballtrening. 

Heldigvis har vi familie rundt oss! Farmor passet Victor før hun tok med seg Kasper på trening. Da kom mormor hit for å overta Sara og Victor. De ble mata, fikk kveldsstell og mormor- og farmor-kos. En topp ettermiddag for ungene, og takknemlige foreldre. 

Men ikke nok med det! Farfar har vært her med et vedlass, OG stablet det på terrassen! Nå kan vinteren komme! (-ikke helt enda, da) 

tirsdag 15. september 2020

Fikk ikke komme på kontroll

Selv om Sara er helt frisk, har vi fortsatt noe symptomer. Derfor får vi ikke lov til å komme på kontroller på sykehuset. -og det er selvfølgelig greit! Syns det er bra at de er strenge på dette. Dessuten blir logistikken ganske mye enklere av telefonkonsultasjon. 

Likevel leser jeg smittevernsveiledere opp og ned, for jeg har noen restsymptomer, men almenntilstanden har vært bra siden fredag. Men jeg syns likevel retningslinjene er vanskelige å tolke, så jeg hørte med kommunelegen. Hun mente at jeg skulle tilbake på jobb. Endelig!! 

Jeg er spent på hvordan høsten vil bli. Hvor mye kommer vi til å være hjemme fra jobb på grunn av barna? Eller oss selv? 

Håper været blir stabilt, da er det vel lettere å holde seg frisk... 



lørdag 12. september 2020

tirsdag 8. september 2020

Krise i huet

Da Sara og jeg satt i bilen på vei for å bli testet i går, slo en tanke ned i hodet mitt. Plutselig ble det helt krise hvis prøvene vi skulle ta var positive. Tanken på at Sara kan bli smittet har vi levd med siden covid-19 ble kjent. At hun kan dø av dette, skjønte vi også tidlig. Vi har alltid visst at sjansen for å miste henne er forholdsvis stor. Det har vi innfunnet oss med. Vi liker det selvfølgelig ikke, og vi håper hun blir her med oss lenge. Men vi er virkelighetsorienterte, og har funnet en måte å leve med denne uvissheten. Uten at vi er redde for at hun skal dø. 

Helt frem til i går. Da fikk jeg panikk. Sara merket nok ingenting, men i hodet var det kaos. Og kaoset var ikke der på grunn av tanken på at hun kan dø av covid19... nei. Lynnedslaget som traff meg gikk litt videre... Hvis Sara døde av covid-19, ville antakeligvis jeg og resten av familien ha corona også. OG DA KAN VI IKKE DELTA I BEGRAVELSEN! Det er faktisk heeeelt grusomt. 

Jeg vet det høres banalt ut. Og sikkert helt på jordet. Men for meg er det krise. Og løsningen er ikke å utsette begravelsen til folk er friske. Hun skal ikke være død alene et sted lenge... den lille kroppen skal ikke ligge på et mørkt, kaldt rom alene. Og hun skal ikke ned i jorda. Jeg takler rett og slett ikke tanken på prosessen som skjer etter at man er gravlagt. Med min lille skatt. Kjenner jeg får tårer i øynene og klump i halsen ved å tenke på det. For meg er eneste alternativ kremasjon. Og ikke to uker etter, men så snart som mulig. Og selvfølgelig en verdig begravelse, med alle som har et forhold til henne, og ønske om å ville være med. Ikke med nærmeste familie i isolasjon. 

Sånn. Det var mine tanker en helt vanlig mandag ettermiddag. Preget av et slitent hode og en forkjøla kropp. Men absolutt et realistisk scenario, spør du meg. 

Fingers crossed. (-og jeg skjønner det hvis folk syns jeg virker ko-ko)

Svar på testen



Men i dag har vi sendt pappan til testing! 

mandag 7. september 2020

Jentene til covid-19-test

Jeg la meg i går med rennende nese og sår hals, så jeg visste at jeg ikke kunne dra på jobb. Men Sara hadde kun rennende nese, fra vi kunne observere i hvert fall. Hun har ikke språk, så får jo ikke fortalt om vondter eller ubehageligheter. På kommunens hjemmeside om covid19 står det at man må ha noe toleranse for rennende neser fra barn under 10år. Da jeg satte henne inn i taxien for skole idag, ga jeg beskjed om at de måtte ringe hvis hun ble dårligere og de mente hun ikke kunne være der. I tolvtiden ringte de, for Sara hadde begynt å hoste. Da ringte jeg luftveisklinikken på vei til skolen. Vi fikk time litt senere på dagen. 


Avlastningsboligen vil kun ta henne i mot hvis hun er testet negativt og kun har blankt snørr. De har jo flere beboere enn Sara i risikogruppen. 

Fra å være en skikkelig sliten gjeng som gledet seg til en ukes avlastning søndag kveld, ble vi en nedslått gjeng som ikke tåler at hun er veldig mye lenger hjemme. Det er lyd hele tida. 

Selvfølgelig vil vi at Sara skal ha det bra, og bli frisk. 

søndag 6. september 2020

Utslitte etter en slitsom helg

Alle sammen. Kasper har vært hjemme fra skolen. Og når man kun har symptomer og almenntilstanden er god, kjeder man seg. I helga hadde han allerede kjedet seg i mange dager... vi er utslitte etter lange dager med jobb og studier og ikke minst mye lyd fra Sara. 

Vi har nok kjefta unødvendig på Kasper og hverandre. Det har vært dårligere stemning enn det pleier i heimen. Men vi har forklart Kasper, sagt unnskyld og klarna lufta. Det gagner ingen med dårlig stemning. Og vanligvis er vi så gode på å unngå det. Men når man er sliten, skal det lite til... 

I følge kommunens retningslinjer, hadde det strengt tatt ikke vært nødvendig å teste Kasper. Med kun rennende nese, er ikke det nødvendig. Men siden Sara er i risikogruppa, gjorde vi det for sikkerhetsskyld. Han hadde vært tilbake på skolen i morgen uansett. Og han gleder seg som bare det!!! Men reglene rundt det å bli hjemme, være i karantene og kvalifisering for testing, er neimen ikke lett å skjønne! Jammen godt vi har god kontakt med sykehuset og andre for råd og veiledning. Aaaaaner ikke hvor mange ganger jeg har vært på fhi og kommunens hjemmeside for svar  😅

Vond lukt av knappen...

Nå syns jeg at knappen til Sara lukter litt vondt... den har jo vært rød og irritert en stund, så vi har mistenkt sopp. Etter å ha smurt med canesten, er den uendret... skolen har lurt på om det kanskje skyldes at magebeltet til rullestolen kan gnisse og irritere? Hun blir i hvert fall fort våt, og paden må skiftes ofte. Den vanlige sinkpastaen vi pleier å bruke, fungerer heller ikke like godt, så nå prøver vi barrierekrem! 

Krysser fingrene. Alt hun skal få, i tillegg til det hun strever med!!  😢

lørdag 5. september 2020

Lillebror - ikke covid-19

Etter å ha sovet ute i litt for kald temperatur, ble Kasper kald og forkjøla. Han har etter det vært hjemme fra skolen i fire dager. Derfor tok vi han med til testing i går. Jeg ville ikke lyve for han med å si at det ikke gjorde vondt... så han grua seg temmelig mye. Derfor lokket vi med premie etterpå. Café og en tur på ekstraleker. 

Men testingen gikk bra! Litt ubehagelig, og han mente han hadde grua seg unødvendig. Jeg forberedte han på at han antakeligvis må ta den igjen senere i år, og det var visst helt greit. Phew! 

Vi tok oss en tur i skogen mens Sara var hos Helene. Det smakte godt med kaffe og vaffel på Prestrud gård etterpå! 

Nytt avlastningssted

Vi er veldig fornøyde med avlastningsinstitusjonen til Sara. Vi ser at hun trives der, og at menneskene som jobber der er glade i henne. Men nå skal hun flyttes, og vi tenker at det også er bra. Dagens bolig har bare voksne beboere, sara trenger et yngre miljø. 

Derfor blir det bra at hun i midten av november skal flytte til en bolig med flere barn. Det blir et nytt sted å forholde seg til, og nye mennesker å omgås. Personalet vil få opplæring og tid sammen med Sara før hun flytter. Heldigvis er frøkna vår tillitsfull og hun tilpasser seg nye mennesker og steder. Jeg tenker at dette ikke vil by på problemer. 

Det blir spennende. 

onsdag 2. september 2020

Lange, travle dager

I disse dager har jeg lange dager med samtaletimer på jobben. André har delvis pappaperm. Han jobber 50% på jobben, mens han er med Victor og om ettermiddagen. I tillegg studerer han deltid. Så nå om dagen er det han som kjenner på litt hektiske dager. Jeg ble ferdig med å studere til sommeren. Det er deilig. Vi er jammen heldige som har god tilgang på hjelp! I dag passet tante Kari på Victor, i morgen skal han til farmor. Dette klarer vi! 

Siden Victor og Sara sover fra 19.00-07.00 Har jeg ikke sett dem disse dagene. Det er litt kjipt:( Gleder meg til å komme litt tidligere hjem for å være sammen med dem. Kasper har lagt seg litt senere, og står opp tidligere. Dermed har jeg akkurat rukket å ønske han godmorgen og godnatt. Han er snørrete, så hjemme fra skolen. 

mandag 31. august 2020

Storesøster


Jeg spurte om hun ville ha Victor på fanget, det ville hun. Heldigvis satt han rolig, så jeg fikk muligheten til å ta bilde. Hadde jeg ikke spurt først, hadde hun nok snudd seg bort og dyttet han bort. Det gjorde hun ikke når jeg spurte. 

Hun var tydelig stolt og veldig tålmodig. Rørende å se ♥️ 

Godt å ha Ruska hjemme igjen. Jeg syns hun hadde litt smalere øyne enn vanlig. Hun myste liksom litt. Hun hadde dunket hodet sitt på skolen, men aner ikke om det har noe med saken å gjøre... 

Mormor og morfar kom også for litt Sarakos :) 

lørdag 29. august 2020

Jeg har det bra i livet.

VI har det bra. I hvert fall nå. Men det har ikke alltid vært sånn. Det har ikke bestandig vært sånn at vi tenker at «livet er bra». Etter at Sara kom til oss, har vi opplevd dype daler av sorg og fortvilelse som virker bunnløse. Et mørke av urettferdighet, maktesløshet og utmattelse. Men så kommer vi oss opp. En rolig periode, en pustepause fra blålys, måneder uten innleggelser, små mestringer, gode Sarakoser med armene godt rundt halsen og en knisende humring fra ei lur frøken i halsgropa. Det løfter oss himmelhøyt. Det gir oss glede, håp og energi. 


Nå har jeg flest dager på det jevne. De ligger over middels, jeg har det bedre enn OK. Mange dager har jeg det topp! 


Jeg har det bra. Livet gir mening, og jeg gleder meg ofte til ting som skal skje. Dette begynte etter at Kasper kom til verden. Da fikk livet mening igjen. Og jeg hadde lyst til å leve. Jeg hadde ikke alltid det før. Jeg hadde en stadig tilbakevendende drøm. Den handla om at vår lille familie: André, Sara og jeg var utpå en liten øy i skjærgården om høsten/vinteren. Der la vi oss til å sove, og vi våknet aldri. Det høres fælt ut, som et mareritt. Men det var ikke sånn det opplevdes. Flere netter hadde jeg denne drømmen, og en del av meg skulle ønske at det kunne skje. Jeg hadde virkelig ingen motivasjon til eller lyst på livet. Men misforstå meg rett: jeg var ikke suicidal. Jeg vurderte ikke å ta mitt eget liv. Jeg skulle bare ikke ønske at jeg levde. Jeg hadde ikke lyst på det livet jeg hadde fått. 


Nå er det fjernt for meg. Jeg vet jo at jeg er like glad i Kasper og Sara. Men likevel skulle livet først få mening etter at lillebror ble født. Jeg trengte vel at noen trengte meg, selv om kanskje ikke Sara var her lenger. At jeg fortsatt skulle være mamma, selv om storesøster ikke overlevde. At vi foreldre skulle dele kjærligheten med et barn som kanskje hadde mista et søsken. Ville vi taklet å «bare» være foreldre til ei som ikke lenger var sammen med oss?  


Nå har vi tre små. Og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ble stormende forelsket og overveldet av morskjærlighet fra det sekundet de ble født. Ikke med noen av dem. Men det kom etterhvert. Sistemann er nå 8måneder og jeg har blitt kjent med han, og glad i han også. Det gir også mening i livet. En god følelse. Og mørket jeg var i for 7år siden virker fjernt. 


Livet er tøft av og til, og kaos innimellom. Hektisk er det oftere og fredelig er det sjelden. 


Men livet er bra. 

mandag 24. august 2020

Fin helg!

Søndagen ble egentlig en reprise av lørdagen: med bading, kaffe, lek for ungene, pizza, og skravling for de voksne. Etter sol kom det noen mørke skyer... vi trodde de skulle blåse unna, uten at vi merka noe særlig til det... men det smalt kraftig og blinka innimellom, så åpnet himmelen seg, og styrtregn ble til hagl. Så ble det knallsol igjen. 4årstider på samme dag. 






lørdag 22. august 2020

Badebasseng hos venner


-og vi fikk ikke akkurat mindre lyst på basseng sjæl....

Frøkna koste seg selvfølgelig hos Henning og Marita (sjefen til André). 

fredag 21. august 2020

Mye lyd på frøkna -pappaperm!

I dag har det vært endel lyd på frøkna. Og den eneste lyden som kommer ut, er «ma-ma». Slitsomt i lengden... men hvis vi forsvinner ut av syne, for å gå på kjøkkenet eller badet eller noe, slutter ut. Det blir ekstremt når vi snakker i telefonen ved siden av henne. Det er akkurat som om hun også vil prate i telefon. Og stemmene er ikke mild og fin. Den er klagende og masete. 

I dag starta pappan permisjon. Han jobber deltid ved siden av, og snart skal han også studere i tillegg! Flink! Men han fikk nok et lite sjokk når mora hadde bestemt seg for å dra før sju... meeeen! 2 av 3 unger var oppe og påkledd. Minstemann sov selvfølgelig... matpakker og sekker var klare. -så han kunne vel ikke akkurat klage ;) Han har klart seg bra i dag! 

tirsdag 18. august 2020

Sarakos 💕

I dag bestemte vi oss for å dele oss litt etter middag. Kasper har altfor mye fokus på å spille iPad om dagen (-og det er selvfølgelig vi voksne som har fått det sånn). Han får lov til å spille fra han står opp 07.00 til frokost. Og etter 18.00 til han legger seg, Ca 19.00. 

Jeg syns egentlig at ikke det er for mye. Men det er mye snakk om det i tillegg. Han er heldigvis flink til å legge den fra seg med en gang vi ber han om det. Men i dag bestemte vi oss for at det var iPad-fri for Kasper. Pappan og Kasper sykla derfor ned på bua etter middag. Der holdt de på med pokémon-kort og bada. Kasper padla med Mocca :)
Og det var ikke noe mas eller spm etter iPad. Deilig! 

Sara, Victor og jeg holdt fortet hjemme. Da ble det litt kos og litt rydding. 

Mormor, morfar og tante Kari kom hit også:) 

mandag 17. august 2020

1.klasse og 3.klasse!


I dag var det Kasper sin tur til å bli skolegutt! Det har vært en super start på skolen, og ukesleksa er selvfølgelig ferdig første dag. 


Han ville hjelpe Sara også. «Sånn, nå ser læreren til Sara at hun kan engelsk: blu» (skrevet med blå farge) 

søndag 16. august 2020

Overnattingstur i snekka, hverdag i morgen.

Noen ting gjør vi bare når Sara ikke er hjemme. Og det å overnatte utpå blir nok en sånn ting. Sara sover best alene, med faste rutiner. Dessuten blir det lite selvbestemmelse og selvstendighet et helt døgn utpå. Uten rullestolen sin. 


Men vi dro ut til Sandøya i går, og overnattet til i dag:) Smågutta sov i aktercabinen, mens vi voksne sov foran. Det gikk veldig bra. Gutta sov hele natta. Og kaaaanskje vi kan få til en liten natt til før sommeren er ferdig?! 

Og tro det eller ei: Denne gutten begynner i 1.klasse i morgen! 



onsdag 12. august 2020

Minstemann i samme bhg som søskena.

I dag fikk vi en gladmelding fra bhg-kontoret: Victor har fått plass i samme barnehage som både Sara og Kasper har gått i! Han begynner 1.desember, da er han 11måneder. Perfekt! Da slipper vi å kjøre han ut til Tjøme, og han slipper å bytte når det blir plass til han i nærbarnehagen. 



tirsdag 11. august 2020

Varmt!

Hadde ikke pakka noe særlig shortser til frøkna, så skal bortom med det i morgen:) 




søndag 9. august 2020

Besøk av en med samme diagnose!

I dag fikk vi endelig besøk av lille Elias på fem måneder. Han er den yngste vi vet om med PMM2-Cdg (CDG1a) i Norge. Jeg har så og si daglig kontakt med mamman hans, og de bor ikke så altfor langt unna. Vi skulle egentlig møtes tidligere i sommer, men da hadde vi forkjøla unger... -og i disse covid-19-tider, tar vi ingen sjanser ved de minste symptomer. Men NÅ passa det! 

Victor, Sara og jeg starta dagen i Årøysund. 


Så fikk vi koselig besøk på terrassen av den lille familien på tre litt senere. Han har mange av de samme utfordringene som Sara har hatt, refluks, dårlig vektoppgang og knapp på magen. 

Hyggelig at de ikke bor altfor lengt unna. Så kan vi møtes innimellom.


Kasper har høsta agurk hos naboen. Rimelig fornøyd med resultatet! Og SÅ hyggelig at hun har lyst til å inkludere han i drivhuset og innhøsting. Det syns han er moro. 

lørdag 8. august 2020

Sara OG Kasper hos Helene!

I dag tok Hilde og Helene med seg både Sara og Kasper! Det var stor stas for Kasper! De var utpå, spilte kort, fiska (horngjel ?!) og koste seg. 



De var også i hagen til Helene, i det nye huset hennes. En tipp topp dag for alle! For å sitere Kasper: «Dette er den neste dagen ever!» 


Vi bremser for å beholde kontrollen

Sitat fra Bent Høie (som jeg ikke alltid er like enig med) med et viktig budskap: 


Jeg tror de fleste av oss har forstått det nå.
At ferien er over. 
At vi må brette opp ermene fordi vi har en jobb å gjøre.  
‍‍
Jeg sikter ikke til jobben som gir oss månedslønn og rett til fem uker ferie. 
Jeg sikter til jobben vi må gjøre for å hindre at koronaviruset igjen tvinger oss til å stenge landet. 
‍‍
Vi forsto alvoret i vinter. 
Alle gjorde en innsats for å stoppe smitten.
Derfor tok vi kontroll over smittespredningen. 
Derfor kunne vi åpne samfunnet gradvis opp utover våren.  
‍‍
Da det ble sol og sommer var smitten lavere enn noen gang.
Det fikk oss kanskje til å glemme alvoret. 
Det fikk oss kanskje til å glemme at vi lever med et farlig virus blant oss.  
Nå har vi fått flere påminnelser om det.
Utbruddene de siste ukene viser hvor sårbare vi er. 
De viser hvor lett den farlige smitten sprer seg i samfunnet vårt. 
‍‍
Det er fortsatt lite smitte i Norge, men økningen vi ser nå er urovekkende.
‍‍
Vi ser at smitten øker i mange land som tidligere hadde kontroll på viruset. 
Flere av dem stenger nå ned – der de tidligere åpnet opp.
‍‍
Nå er vi nødt til å bremse for å beholde kontrollen.
‍‍
Mange lurer på hva som skal stenges eller stoppes. 
‍‍
Jeg vil begynne på motsatt sted. 
Jeg vil begynne med det vi må holde åpent.
‍‍
Vi må gjøre alt vi kan for å holde barnehager og skoler åpne, slik at barn og unge beholder den viktige undervisningen og de viktige møteplassene. 
‍‍
Vi må gjøre alt vi kan for å holde sykehjemmene åpne, slik at de eldste og mest skrøpelige blant oss kan få besøk av sine nærmeste i siste del av livet. 
‍‍
Vi må gjøre alt vi kan for å holde arbeidsplassene åpne, slik at bedrifter ikke går dukken og folk mister jobben sin. 
‍‍
Vi må hindre at smitten øker så mye at vi må stenge skoler, sykehjem og arbeidsplasser igjen. 
Det betyr at vi må sette andre ting på vent.
‍‍
Gjenåpningen av samfunnet skulle fortsette på sensommeren og høsten dersom smittesituasjonen gjorde det mulig.
‍‍
Nå gjør smittesituasjonen det ikke mulig. 
‍‍
Vi er nødt til å bremse for å beholde kontrollen.
‍‍
Det betyr at vi beholder grensen på 200 personer på arrangementer. 
Vi åpner ikke for arrangementer med 500 personer fra 1. september.  
Vi åpner ikke for kamper og konkurranser i breddeidretten for voksne fra 1. september. 
Vi lemper ikke på kravet om minst en meter avstand i kinosaler eller konferansesaler.
‍‍
Vi bremser for å unngå en bråstopp der vi må stenge ned store deler av samfunnet igjen.
‍‍
Dette er også grunnen til at vi nå strammer inn på noen områder. 
Fra i morgen blir det forbudt å servere alkohol etter midnatt i hele landet.
‍‍
Vi må redusere antall reisende i rushtiden der det er trangt.
Det vil kreve mye av mange.
‍‍
Vi oppfordrer alle som har mulighet, til å gå eller sykle til jobb og skole.
Vi oppfordrer alle arbeidsgivere om å legge til rette for at halvparten så mange bruker kollektivtransport som vanlig i rushtiden.
‍‍
Vi oppfordrer alle til bruk av hjemmekontor når det lar seg gjøre.
Vi oppfordrer alle til å forskyve arbeidstiden når det lar seg gjøre. 
‍‍
Sammen må vi sørge for at det blir trygt for dem som må ta bussen og banen i rushtiden. 
Det må være trygt for barnehageassistenten som må være på jobb når barna kommer.
Det må være trygt for sykepleieren som skal hjem etter dagskiftet. 
‍‍
Når norske innbyggere drar utenlands, øker risikoen for at de blir smittet, nesten uansett hvilket land de drar til. Derfor anbefaler vi nå norske innbyggere å unngå unødvendige reiser til utlandet – både til grønne og røde land. Både til land med karanteplikt og land uten.
‍‍
Vi vil også styrke mottak og kontroll av reisende som kommer til Norge. 
Vi vil legge til rette for at reisende enkelt skal kunne teste seg når de kommer til landet på utvalgte flyplasser, havner og grenseoverganger. 
‍‍
Reisende som kommer fra røde land skal ha munnbind på vei til stedet der de går i karantene – hvis det er risiko for at de møter andre.  
‍‍
For å unngå import av smitte kommer vi ikke til å åpne for innreise fra land utenfor EU og EØS nå. 
‍‍
Smitterådene er like viktige som før. 
Vi må fortsatt holde minst en meter avstand til andre. 
Vi må fortsatt holde oss hjemme hvis vi er syke.
Vi må fortsatt vaske hendene ofte og grundig.
Vi må fortsatt teste oss ved minste mistanke om at vi er smittet.
‍‍
Når vi skal ha fest, må vi ikke invitere mer enn tjue personer.  
‍‍
Hver enkelt av oss har et stort ansvar. 
En eneste person kan smitte mange andre. 
En eneste person kan stoppe smitten fra å spre seg til mange andre. 
‍‍
Vi kan være smittet uten å føle oss syke og uten å ha symptomer.
Det innebærer at vi kan smitte mange andre uten å ha den ringeste anelse om hva vi gjør. Derfor er det så viktig å følge smitterådene.
‍‍
Jeg vet at mange synes det er vanskelig. 
Når det er fullt på festen, og de kjekke guttene i klassen ringer på. 
Når det er trangt rundt bordet, og du har lyst til å invitere de hyggelige naboene på middag. 
Når bestemor kommer gledesstrålende mot deg med åpne armer. 
‍‍
Det går sikkert bra, denne ene gangen, tenker du.  
Men hvis du er smittet uten å vite det.
Hvis en på festen er smittet uten å vite det. 
Hvis en ved middagsbordet er smittet uten å vite det.
Da går det ikke bra. 
Da sprer smitten seg. 
‍‍
Ved å følge smitterådene – beskytter du dem du bryr deg om. 
Du beskytter de kjekke guttene i klassen. 
Du beskytter de hyggelige naboene.
Du beskytter bestemor.
‍‍
Vi kan alle bli smittet.
Vi kan alle bli alvorlig syke. 
Vi må alle gjøre en innsats. 
‍‍
Velkommen tilbake på jobb.

fredag 7. august 2020

Bena i kors


Sånn liker hun å sitte. Også i bil. :) I dag deo vi en kjapp tur innom Årøysund etter SFO. Så var det pappas deilige pizza da vi kom hjem! Sara ville smake. 

På SFO har frøkna lekt i sandkassa, og jeg fikk bilde av ei skikkelig møkkete frøken. Superhyggelig! 



torsdag 6. august 2020

Spiste kveldsmat og kos av mormor og farmor

Victor har ikke hatt lyst til å spise hverken grøt eller middagsglass. Han brekker seg hver gang jeg prøver. Men maispuffer liker han godt, og i dag prøvde jeg brødskive med leverpostei. Det gikk ned på høykant! Og da Sara så det, ville hun også ha! Hun gasspatroner høyt opp, og ba om mer:) Hun har bitene i munnen lenge, men hun svelger ned. 

Kasper var hos farmor i ettermiddag, og da hun leverte han her hjemme, var mormor her. Dermed ble det kos av begge bestemødrene samtidig for Ruska.



Levering på SFO


I skolens ferie er det vi som kjører Sara til og fra SFO. I to dager har Kasper og Victor vært med å levere Sara, før Kasper har blitt levert på sin skole. Han spurte i går om ikke han kunne bli levert først. «Det er jo kortere til min skole». Og det stemmer jo... men å ta med Sara i rullestol og Victor i bilsetet i regnet, for å levere Kasper først... det kjente jeg var uaktuelt. Derfor fikk han tilbudet om å levere seg selv. Jeg kjørte han til parkeringsplassen da:) Det gikk fint! Dessuten har han xplora-klokka, som han kan ringe med. Den er selvfølgelig i skole-modus mens han er på SFO. 

tirsdag 4. august 2020

Saras middag

Mens vi andre spiser vanlig middag, får Sara tilbud om andre ting. Hun får også mulighet til å spise det vi spiser, men vil sjelden ha det. Derfor får hun ofte tilbud om French Fries, nonstop og andre lørdags-ting... Kasper aksepterer det uten problem. Det samme gjelder matboksen hennes. Den er ofte med sjokolade og potetgull sammen med brødskiva. 

I dag har Kasper, Sara og jeg hærja i senga vår. Kasper elsker den «leken», og han vil helst at Sara er med. Da er det om å gjøre å dytte hverandre ned på gulvet. Sara sitter oppe i senga og skratter og fjaser når i detter utafor:) Mye hyl og skrik, moro!! 

Mamma og gutta i Fyresdal

Med mormor og morfar.



Nå er vi klare dor en uke hjemme med Sara! 


mandag 27. juli 2020

Skal du ikke våkne snart?!

Da klokka var over åtte, og frøkna fortsatt ikke var våken.... begynte jeg å lure. I hele sommer har hun våkna før sju. Og siden Victor sover lenge, hender det at vi står opp en stund etter dette. Kasper derimot, han kan man nesten stille klokka etter. Han sover jo ute på balkongen (han har gjort det hver natt i en måned nå), og får ikke lov til å stå opp før 07.00. Da går han inn og ser på/spiller iPad. Han hører Sara prate på rommet sitt. Hadde hun grått eller skreket, hadde han sagt fra til oss. For vi hører henne ikke like godt opp. Men vi har en app, som gjør at vi kan se henne på kamera. 

Da jeg sjekket kameraet i dag, halv åtte, lå Sara helt stille i senga si. Victor sov fortsatt, så jeg ventet litt med å stå opp. Da jeg hørte minsten våkne litt før ni, hadde jeg allerede sjekket kameraet flere ganger. Samme stilling, helt urørlig... 

Tusen tanker fyker gjennom hodet. Kanskje hun bare trenger ekstra søvn? Har hun hatt et anfall i natt? Har hun et anfall som hun ikke kommer seg ut av akkurat nå? 

Vi har blitt enige om å ikke bli stressa, og prøve å ikke bli redde og bekymra. Lett å planlegge i «fredstid»... 

Jeg tvang meg selv til å bremse. «Vi går inn til henne hvis hun ikke er våken til halv ti?» spør jeg André rolig. Jeg ser hva han tenker. Vi vet begge at det eneste vi skal frykte, er smerte. Det er det vi er mest redde for av alt. At hun skal ha det vondt. Det har vi sagt tydelig ifra om til legene. Vi kan tåle alt. Vi vet at vi ikke har noen garantier for at hun vil vokse opp. Men hun skal i hvert fall ikke ha det vondt. Ikke mer enn nødvendig. Og nå lå hun der. Enten i rolig søvn. Eller i et av de lunefulle anfallene. 

Så våknet hun kvart over ni. Den siste dagen i ferien. Hun var nok bare like sliten som oss. Og trengte å lade batteriene før sfo-start i morgen. 

Ingen fare, ingen smerte. Men ei blid frøken som hadde sovet ganske mye lenger enn hun pleier. 



lørdag 25. juli 2020

Grilling i Årøysund

Nå begynner vi å merke at det snart er mandag og avlastningsuke... 




Tante Hanna med familie har reist hjem til Berlin, men tante Eira med familie er til i morgen. I natt sov Kasper i telt med kusine Adele. Det var topp! Han syns det er stas med de to som er eldre. Fotball med Trym er også gøy! I morgen skal de tre på Gravity trampolinepark! 




torsdag 23. juli 2020

Med Helene på båttur!

Både for vår skyld, men egentlig mest for Sara sin skyld, spurte vi om Helene ville ha Sara en dag denne uka. Det ville hun! Ikke bare at vi blir slitne, men hun trives så godt med full oppmerksomhet, og alt liv og røre med familien til Helene. 

De var utpå med båten i dag, og det var faktisk vi andre også:) 




onsdag 22. juli 2020

Delte oss, -fin dag!

Frem til middag i Årøysund kl 15.00, delte vi oss. Gutta var med meg til mormor og morfar, mens André tok med Mocca og Sara på bua. Kasper var fornøyd med å få lekt med fettere og kusine. Bading, krabbefiske og kortspill. 

Senere ble det fullt hus med reker til alle:) 

Denne blidfisen ble akkurat 7mnder. Han klager ikke mye, og sover når han skal. Vanligvis sovner han samtidig med de andre ungene 19-ish, og våkner Ca 08.00-09.00. Men i dag sov han til halv ti!!! Kun ei litta matpause Ca 05.00 på ti minutter. Som foreldre kan vi ikke akkurat klage. Godt at tredjemann ble enkel. 

La Sara bestemme!

Jeg tar meg ofte i det selv, og jeg tror det er lett, særlig fordi hun sitter i rullestol. Det å bestemme for henne, eller bare ta ting for gitt. Jeg har to eksempler på dette: 

Bilder: Som mamma i 2020, med mobilen alltid tilgjengelig, med snap og kamera i daglig bruk, blir det noen bilder av barna. Nå har Sara begynt å mislike at jeg tar bilder av henne. Ironisk nok elsker hun å se bilder av seg selv, men nå snur hun seg bort, eller holder hendene foran ansiktet. Tydelig misfornøyd. Pipa får en annen lyd hvis vi spør om vi kan ta bilde. Da svarer hun som oftest «ja», og hun kan til og med smile inn i linsa:) Det burde jo være en selvfølge at man spør før man knipser, men det er ikke alltid man gjør det. 

Låne bort rullestolen: Kasper er den eneste som får lov til å trille Sara i rullestolen, og låne rullestolen selv. Det er ikke et leketøy, og vi lar ikke andre barn trille Sara. De leser henne ikke like godt som oss, og Sara skal ikke bli usikker av at barn «herjer» rundt med henne, uten at hun kan gå ut av situasjonen selv. Hun sitter jo fast der. Men det er ikke bare bare greit at Kasper låner den heller alltid. I går ble hun tydelig irritert da han satt i rullestolen hennes. Da fikk Kasper beskjed om å gå ut av stolen. Trille den helt bort til henne, sette seg ned til henne og spørre tydelig ig med god tålmodighet: «Sara, kan jeg låne rullestolen din?» Ansiktet hennes lyste opp i et smil, og han fikk et svært tydelig «ja». Han takket, og jeg bekreftet at det var snilt av henne. Da var det ingen sure miner når han satte seg oppi og fortsatte å kjøre med rullestolen. 

Hun skjønner jo mye mer enn vi ofte tenker, og i likhet med oss, vil hun være med på å bestemme. Vi må bare huske på det:) 

Ganske oppgitt over at broren styrer med hennes iPad!