lørdag 21. oktober 2017

Familiefeiring av Ruska!

I dag feiret vi RuskeSaras bursdag! Full fart, mye folk og stor stas! Sara fikk hjelp av lillebror til å blåse ut lyset på kaka som tante Eira hadde bakt. 

I dag har hun ikke rent fra øret. Det er jo helt fantastisk! Tydelig at antibiotikaen fungerer:) 

fredag 20. oktober 2017

Sykehuskontroll

Endelig var tiden inne for å dra på kontroll med lege Siva. En av våre faste trygge leger på barneavdelinga. Jeg var nesten helt sikker på at han ville sette Sara på noen andre epilepsimedisiner, siden vi har tatt henne av begge typene hun stod på. Som lege forklarte han meg jo hva som ville skje hvis hun skulle fått et nytt anfall og ikke stod på noe i bunn. Men han skjønte helt klart min forklaring. Vi ser ei blidere, våknere jente. Hun har ikke hatt anfall siden november 2016, og vi mener livskvaliteten her og nå er viktigere enn at hun skal leve et langt liv med medisiner som gjør henne sløvet, frustrert og sint. 

Siva støtter oss 110% og kjenner oss ganske godt nå. Så det er godt å vite. 

Øret hennes renner jo like mye som før, og nå sendte Siva oss opp på øre/nese/hals. Der traff vi samme legen som sist, Filip. Sara var tydelig misfornøyd med å være der, og snudde seg bort, strakk hånda mot døra og ville ut. Men legen måtte suge ut endel av betennelsen, som sist. Sikkert ikke vondt, men ubehagelig med en høy surklelyd rett i øret. Vi var tre stykker som holdt henne fast mens hun vræla. Hun klamra seg fast i meg og ville ikke slippe. Ingen god følelse for meg, men vi vil jo hennes beste... 

Legen fortalte at sist prøve viste utslag på streptokokker, så hun fikk en antibiotikakur for det. 
Ei litt sliten frøken etter hylgrining på øre/nese/hals. 

onsdag 18. oktober 2017

Svaret fra Bent Høie

Svaret ikke det jeg håpet på. Og jeg ble faktisk overrasket over hans mening. 
Men jeg setter pris på at ministeren tik seg tid til å lese og svare på brevet mitt. 

tirsdag 17. oktober 2017

Medisinsk abort

Min opplevelse av aborten kan nok for noen være litt for detaljert og for mye. Men da er dere advart... 


Det gikk ikke helt som det skulle i går... på mange måter gikk det bedre enn sist. Men jeg opplevde også noe jeg aldri skulle ønske jeg opplevde.


På fredag fikk jeg en pille som stopper all utvikling av fosteret. I teorien er det vel denne pilla som gjør at det lille hjertet slutter å slå, og kroppen min er etter noen dager klar for å føde det døde fosteret. 


Helgen gikk som "normalt" og i går hadde jeg time for fødsel. André var med meg inn, og vi fikk heldigvis enerom, med eget bad. Sykepleieren var fin og informerte det hun kunne. I 11-tida fikk jeg fire piller, som skulle føres inn i skjeden for å sette igang fødsel. En liten håndfull med forskjellige smertestillende fikk jeg også. Jeg ble oppfordret til å ta alle sammen, noe jeg også gjorde. 


Etter et par timer kom de velkjente fødselssmertene, og jeg kjente at snart skulle det skje. Et metallbekken lå klart på doen, for å sikre at både foster og hele morkaka kom ut. 


Første turen på do, kom det bare masse blod. Sykepleieren byttet bekken, og det tok ca 20minutter til, før jeg kjente mer murring og smerter. Endel mer blod, og fosteret kom denne gangen. Og det var dette jeg skulle ønske jeg slapp. Fosteret hang igjen i navlestrengen, og jeg måtte tilkalle sykepleieren for å få klippet det løs. Jeg kunne ikke la være: jeg måtte se på den lille gutten. Ti små fingre og ti små tær. Jeg vet at han ikke var ferdig utviklet, men likevel var alle kroppsdeler som de skulle. Den minste babyen jeg har sett... helt perfekt, men uten liv. Likevel så virkelig og ekte. 


Sykepleieren fortalte meg at jeg hadde blødd veldig mye, og at hun ville tilkalle en lege med en gang. Sist mistet jeg også mye blod, og jeg besvimte før de la meg i narkose for utskraping. 


Heldigvis besvimte jeg ikke denne gangen. Ut fra min historikk, og en utrolig empatisk og dyktig lege, var de føre var, og trilla meg kjapt til operasjonsstua. Faktisk så raskt at de ikke rakk å få på meg noe navnebånd, eller ta av smykker.  Etter 20 minutter i narkose, våknet jeg på operasjonsbordet. Litt sliten og trøtt fikk jeg tid på oppvåkninga til jeg ble trillet tilbake på sengeposten. 


I femtida kunne jeg reise hjem, hvis jeg følte meg klar tid det. Det gjorde jeg. Men i bilen ble jeg kvalm og svimmel og besvimte nesten. Jeg mista mye blod på kort tid, og hele operasjonen var nok en tøff påkjenning for kropp og psyke. Hjemme på sofaen kom formen seg etter å slappe av og spise litt. 


Før vi dro fra sykehuset måtte vi velge om vi ville at et begravelsesbyrå skulle ta ansvar for kremasjon/begravelse uten oss, eller om vi skulle ordne med dette selv. 

Selv om gutten var høyt ønsket av oss, forholder vi oss ikke til det som et liv vi mistet. Vi har han med oss, som endel av vår historie. Akkurat som gutten vi valgte bort i 2013. Men fokuset vårt går til de to flotte ungene vi har, og til framtiden. Vi kan ikke sørge over de valgene vi har tatt. Det er trist at det ikke blir noen lillebror i april. Men avgjørelsen er tatt. Og for vår familie var dette det riktige å gjøre. 




søndag 15. oktober 2017

Besøk av mormor og morfar i Veståsveien.

Mormor og morfar dro innom Ruska på vei hjem fra Berlin. Hun hadde hatt en fin dag! De hadde vært en tur på Torp og sett på flyene:) 

Topp med besøk av mormor og morfar! 
Kasper og jeg har vært alene hjemme i helga. André har vært på jakt i Sverige. 

I går var Kasper i bursdagen til Vida. I dag har vi vært på Slottsfjellet og på lekeplassen. 

lørdag 14. oktober 2017

5år i dag!!

En viktig dag for oss, en milepæl er nådd, RuskeSara er 5år i dag!! 
I går ble hun feiret i barnehagen. Det var stas p se flagget henge ute. Og det er liten tvil om hun skjønte at det var for henne! Dagen før hadde de laget krone sammen. Vi sang bursdagssangen om morgenen, siden hun skulle til Veståsveien denne helga. 

Hun jubler og fryder seg når vi synger den, og det var tydelige forventninger til feiringa i bhg. 

Vi fikk mld fra Veståsveien i dag også. Frøkna i finstasen klar for feiring med kake og ballonger! 

Hipp hipp hipp HURRA for Sara!!! 

Ikke dagen for motgang...

Mens jeg likevel var på sykehuset i går, gikk jeg innom øre/nese/hals for å be om en ny kur til Saras rennende øre. Hun har nå på kort tid gått på to ulike kurer, men det renner fortsatt. Hun har ikke feber og formen ellers er grei. 

Legen på barneavdelingen leste i papirene fra ø/n/h at de ville jeg skulle henvende meg der, så de hadde kontroll på hva som ble satt igang og ikke. Det stod også i papirene at vi har åpen retur, og at vi skulle kontakte dem dersom øret ikke ble bedre. 

I resepsjonen på ø/n/h fikk jeg beskjed om at jeg måtte bestille time. Jeg forklarte damen at ingenting er endret siden sist vi var der (for to uker siden). Øret renner like mye, kuren er gjennomført og den virket ikke. "Da må dere ringe oss på mandag for å få en akutt-time" var svaret jeg fikk... jeg ble overrasket og fikk stotret frem at jeg hadde forståelse av at vi hadde åpen retur? Og trodde ikke det var nødvendig å ta med Sara inn, jeg var jo likevel på sykehuset...? Hun gikk inn på pcen sin, fant fram til papirene og leste: " åpen retur. Mor tar kontakt dersom behandling ikke fungerer". Deretter så hun på meg... "Ja, og nå tar jeg kontakt med dere. Jeg er her. Behandlingen virket ikke."
Fikk bare til svar at jeg måtte ringe inn på mandag for å bestille en akutt-time.

Er det mulig? Er det bedre å ringe, enn å stille opp personlig? Jeg tålte visst ikke mye i går, for jeg kjente at det var rett før jeg knakk sammen. Med gråten i halsen fortalte jeg henne at da fikk legen på barneavdelingen skrive ut noe medisin til henne. Så gikk jeg. Tårene stod i øynene mine, og jeg tenkte at på mandag kan jeg ihvertfall ikke ringe inn. Da har jeg time på sykehuset selv, og skal føde et dødt foster, som egentlig er høyt ønsket... 

Damen kunne ikke vite dette, selvfølgelig. Men jeg syns nok likevel i dag, når det har gått en dag, og jeg føler meg litt mer rasjonell, at damen var svært lite serviceinnstilt og hjelpsom...

Jeg ringte lege Svend på barneavdelinga, han skulle prøve å fikse opp i det, ved å ringe opp til ø/n/h. Snille Svend.