Gaaaaap opp!

Det var tannlegetime for Sara i dag, og mormor ville være med. Det var bra, for alt utstyret hennes måtte med fra bhg, siden hun skulle til Veståsveien etterpå. Rullestol, bilsete og matsekk og barnehagesekk. Da vi hentet Sara på slutten av dagen, ble Kasper også med:) I barnehagen hadde de trent på å gape opp når noen sa «Gap opp!» Hun responderte så kjapt med å gape høyt! Da hun så reaksjonen min, ble hun tydelig stolt, og gapte enda en gang. 

 

Men da vi kom til tannlegen, ble hun nok skremt av helseklærne. Hun snudde seg raskt bort. Klamret seg fast og nektet å snu seg. Jeg snudde henne, og hun gråt. Tannpleiere ba meg om å pusse tennene hennes, så hun fikk se. Sara gråt mens jeg pussa. Jeg prøvde å forklare henne hvorfor Sara reagerte som hun gjorde... etterhvert sa jeg bare at vi var ferdige til Sara. Jeg reiste meg opp fra tannlege stolen og hun sluttet etterhvert å gråte. 

Tannpleieren syns sikker jeg var svak som lot Sara slippe unna så lett. Men hun vet ikke hvilke runder vi har hatt på sykehuset og hvilke følelser og tanker Sara har rundt helsepersonell fra alle innleggelser, ubehagelige prøver og vondter. 

Neste gang vi får innkallelse, skal jeg følge magefølelsen og avlyse som jeg vurderte nå. Trenger ikke la Sara gå igjennom dette igjen. Det opplevdes nok ikke grusomt for henne, men jeg vil ikke at hun skal få fler ubehagelige opplevelser enn hun må. 

Hvis hun må i planlagt narkose igjen, får vi heller prøve å få en tannlege til å se på tennene hennes samtidig.