onsdag 22. juli 2020

La Sara bestemme!

Jeg tar meg ofte i det selv, og jeg tror det er lett, særlig fordi hun sitter i rullestol. Det å bestemme for henne, eller bare ta ting for gitt. Jeg har to eksempler på dette: 

Bilder: Som mamma i 2020, med mobilen alltid tilgjengelig, med snap og kamera i daglig bruk, blir det noen bilder av barna. Nå har Sara begynt å mislike at jeg tar bilder av henne. Ironisk nok elsker hun å se bilder av seg selv, men nå snur hun seg bort, eller holder hendene foran ansiktet. Tydelig misfornøyd. Pipa får en annen lyd hvis vi spør om vi kan ta bilde. Da svarer hun som oftest «ja», og hun kan til og med smile inn i linsa:) Det burde jo være en selvfølge at man spør før man knipser, men det er ikke alltid man gjør det. 

Låne bort rullestolen: Kasper er den eneste som får lov til å trille Sara i rullestolen, og låne rullestolen selv. Det er ikke et leketøy, og vi lar ikke andre barn trille Sara. De leser henne ikke like godt som oss, og Sara skal ikke bli usikker av at barn «herjer» rundt med henne, uten at hun kan gå ut av situasjonen selv. Hun sitter jo fast der. Men det er ikke bare bare greit at Kasper låner den heller alltid. I går ble hun tydelig irritert da han satt i rullestolen hennes. Da fikk Kasper beskjed om å gå ut av stolen. Trille den helt bort til henne, sette seg ned til henne og spørre tydelig ig med god tålmodighet: «Sara, kan jeg låne rullestolen din?» Ansiktet hennes lyste opp i et smil, og han fikk et svært tydelig «ja». Han takket, og jeg bekreftet at det var snilt av henne. Da var det ingen sure miner når han satte seg oppi og fortsatte å kjøre med rullestolen. 

Hun skjønner jo mye mer enn vi ofte tenker, og i likhet med oss, vil hun være med på å bestemme. Vi må bare huske på det:) 

Ganske oppgitt over at broren styrer med hennes iPad! 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne igjen en kommentar. Alt leses igjennom før det publiseres. :)