Jeg er redd

Innimellom har jeg vært litt småbekymra under pandemien. Først og fremst for Saras helse og trivsel. 

Men nå kjenner jeg at jeg er litt redd. For første gang på 1,5år. Nå mener flere eksperter at barn kommer til å bli syke av covid. Og de er ikke vaksinerte. Sara er ikke vaksinert. Hun blir heller ikke vaksinert. Man vaksinerer ikke barn som er 9år i Norge. Selv ikke de med alvorlige underliggende sykdommer. Og hadde de gjort det, så hadde det hjulpet Sara lite. Kroppen hennes lager ikke antistoffer, slik den egentlig skal ved vaksine. Derfor er det eneste som beskytter Sara; flokken. At menneskene hun omgås er vaksinerte. Hun omgås barn på skolen. Og ingen av dem er vaksinerte. Derfor er hun dårlig beskyttet. Like dårlig som alle andre barn. Men det er ikke sikkert Sara vil tåle en luftveisinfeksjon. 

Det kan se ut som det har vært lungebetennelse som har vært årsaken til respirator og koma tidligere. Hun får daglig c-pap og saltvannsinnhalasjon som forebyggende behandling av lungene. Slik at de skal være best mulig rusta mot en eventuell infeksjon. 

Å skjerme henne fra skole/samfunnet er helt uaktuelt. Vi bestemte oss da Sara var liten: hun skulle leve ganske normalt, med den risikoen det er. Vi ser også hvor utrolig stor glede hun har av å være sosial. Vi kunne endret mening med tiden, men det er fortsatt riktig for oss. 

Om hun vil tåle corona? Det vet vi ikke. Og jeg kjenner nå, etter halvannet år med annerledes verden, at jeg faktisk er redd for å miste Sara til covid-19.