17.mai på intensiven

Dagen begynte bra, med to blide barn og en litt sliten pappa. 

Mamman gikk i tog med klassen sin, ungene stod og så på ved Borgheim med pappan. Der var også mormor, morfar, farmor, tante Kari og tante Hanna. 

Etter å ha vært i Årøysund, skulle vi videre til venner av mamman og pappan. Idét jeg satte Sara i bilsetet, oppdaget jeg at hun var helt slapp. Hodet hang, og hun så bare inn i siden på setet. Hun responderte ikke da jeg pratet til henne. Hun var fjern i blikket. Pusten gikk greit, normal farge i ansiktet. Den 4minutter lange bilturen hjem, var uhyggelig. Da vi tok henne ut uten å få noe kontakt, ringte vi 113. Mormor kom med én gang, og tok Kasper. Pappan kjørte ambulanse, mamman i egen bil bak. 

Halvveis møtte de en ny ambulanse med en anestesilege i. Hun kom over i Saras bil, og med sirener og blålys kjørte de inn til SIV i en voldsom fart. I ambulansen pustet hun dårligere, hadde begynnende anfall og ga ingen kontakt. På akuttmottaket ga de Stesolid og måtte bagge (hjelpe henne med å puste med en ballong foran nese og munn). Hun pustet ikke selv. Heldigvis slapp de å legge henne i respirator, som var neste skritt. Krampene ga seg og hun sov. Hun våknet innimellom, men sovnet igjen. Selv om hun var våken, ga hun ikke sørlig kontakt. Legen fortalte oss at han trodde det var grunnsykdommen hennes som "var skyld i" anfallet. 

De fortalte oss at sjansen for et nytt anfall var stor, og ville ha henne til observasjon. Derfor er pappan inne med henne. Mamman dro hjem til Kasper. Leverer han i bhg i morgen tidlig og drar rett inn på sykehuset.

Pappan fortalte nettopp at hun er i bedre form, men at hun hadde kasta opp svart væske. Legene mente det var det som lå i bunn i magesekken. Visstnok ikke farlig, men det var vi aldri opplevd før.

En annerledes 17.mai for oss. Forsøket på å leve som en helt vanlig familie fungerer ikke alltid som planlagt.