Heldige oss, som har pappa Prime.

Det ER en prøvelse å være kjærester i tillegg til å være foreldre. Det er en utfordring være sammen nesten 24/7, fordi barnet ditt er sykt. Det er tøft å bo 'oppå' hverandre på et sykehusrom i mange uker.

Likevel syns jeg vi har klart det bra. Det har stort sett vært god stemning, smil og varme mellom oss. Vi har prøvd å støtte hverandre så godt vi kan. Har den ene en dårlig dag med med mye frustrasjon, redsel og tristhet, har den andre vært sterk og trøstende. Oftest har jeg trengt trøst, og André har klart å tenke positivt.

Sara er heldig som har André til pappa. Han står opp om natta, skifter våte klær og tunge bleier. Han trøster og bærer, og lar Sara sove i senga vår hvis hun er urolig. Men det er ikke bare trøst å få hos pappa. Han er flink på å trene de øvelsene vi får av fysio-Britt, og mest tålmodig når det gjelder å pushe Sara, så hun klarer litt ekstra.

Jeg er heldig som har André som kjæreste. Han er tålmodig og støttende. Han har humor og får meg til å le. Han er gavmild, og gir meg uventede gaver helt plutselig. Han sender meg på cafébesøk med venninner, og tar det som en selvfølge at jeg får trent så ofte som jeg vil. Trenger jeg søvn, ber han meg om å legge meg på gjesterommet i andre etg, hvor det er stille og rolig.

Jeg vet at jeg er heldig, og jeg er takknemlig for at André er min, og at vi har fått nydelige Sara.

❤Optimus Prime❤