Tør å tenke positivt

Nå er vi inne i en veldig god periode med Sara. Hun har hatt to fine uker, med masse skravling, smil og gode lyder. Hun har ikke vondt, og det er lite som plager henne.

Men det er først de siste dagene jeg har turt å tenke tanken på at det kanskje vil gå bra med Sara. Av erfaring vet jeg at nedturen ofte er dobbelt så stor etter en opptur. Ikke generelt i livet, men med Sara. Tidligere har jeg ikke kjørt så mye berg og dalbane, jeg har ikke hatt noen særlig nedturer, livet har for det meste vært bekymringsløst og enkelt. Det var før jeg ble mamma. Bekymringer er selvfølgelig en naturlig del av et mammahjerte, men det er ikke meningen at det skal ta så stor plass som det det gjør hos meg. Enkelte dager er det nesten ikke rom for glede, fordi bekymringene tar så altfor stor plass.

Men det er heldigvis noen uker siden nå. Nå klarer jeg å nyte smilene og latteren fult ut. Jeg tenker at hun mest sansynlig vil klare seg gjennom dette første kritiske leveåret. Og forhåpentligvis gjennom de første turbulente fem. Da først skal jeg senke skuldrene ned til et mer behagelig nivå. Jeg tror og håper at Sara er innenfor de prosentene som ikke gjør sykdommen så skummel og vond. Kanskje hun til og med vil kunne klare å løpe og prate? Nå tør jeg håpe, men vet ut fra statistikken at det mest sansynlig ikke vil bli sånn. André snakker ofte om de små barneføttene vi kommer til å høre tassende på parketten. Da blir vi glade, selv om det er et lite stikk i hjertet samtidig. Vi har ingen garantier, og oddsen er ikke på vår side.

Før Sara ble født, hadde jeg bestemt meg for at hun skulle få bunad til konfirmasjonen. Hun skulle få samme bunad som meg, for den er jeg så glad i, og så stolt av. Etterhvert skjønte vi hvor syk Sara var, og tanken på bunad, virket så langt unna. Var det noe vits å tenke på konfirmasjonen? Hva hvis hun ikke ville klare seg? Hva gjør man da med en bunad som var tiltenkt det kjæreste du hadde i livet? Og hva hvis hun ikke vil klare å gå, hvordan er det med bunad i rullestol? Tankene er så mange, og jeg har ikke kontroll på dem.

Nå har jeg begynt å strikke barnebunad til Sara. I størrelse to år. Det betyr vel at tanken på at Sara vil nå dit er tilstede. Etter at jeg kjøpte garn og mønster, ble det bare liggende i posen. Jeg trodde ikke det var noen vits i å begynne. Jeg trodde ikke at hun ville ha mulighet til å bruke den. Nå derimot, gleder jeg meg til å se henne i den. I matchende farger som mamman sin. Det kommer ikke til å være noen tvil om at jeg er stolt, ikke av min egen bunad, men av den skjønne tulla, i sin første bunad.

Hun er nødt til å klare seg.