Den vanskelige dagen forrige uke...

I dette innlegget skal jeg fortelle om den vanskelige dagen i forrige uke. Jeg skjønner godt at mange ikke vil lese om det, men jeg vet også at noen lurer på hvordan en abort gjennomføres og oppleves. Her er min opplevelse av noe jeg håper jeg slipper å måtte igjennom igjen:

Mannen som ringte fra Riksen hadde en behagelig stemme, og det var tydelig at hadde formidlet dårlige nyheter før. Han hørtes oppriktig lei seg ut da han fortalte at det lille voksende underet i magen min var alvorlig sykt. Da jeg spurte hvordan jeg skulle gå fram for å ta abort, var han veldig behjelpelig og snakket med rolig omsorgsfull stemme. Han informerte om de to mulighetene; medisinsk abort og kirurgisk abort. Ut fra det han sa, skjønte jeg at medisinsk abort ville være riktig for meg. Dette var det mest smertefulle, da medisiner skulle "sette igang fødselen". Rier ville komme, og jeg ville være bevisst hele tiden. Smertestillende skulle jeg få, men det var ingen hemmelighet at de fødselslignende riene VILLE gjøre vondt. 

Kirurgisk abort er et inngrep som blir gjort under narkose. Dette kan være mer skånsomt, siden man ikke må "føde" ut det unge fosteret, men våkner etter at det er borte. 

Likevel valgte jeg medisinsk abort, uten et inngrep er det mindre risiko for infeksjon og komplikasjoner. Mindre påkjenning for kroppen. Det var også viktig for meg å ikke skulle i narkose. 

Dagen etter telefonen fra RH, fikk jeg time på sykehuset i Tønsberg. Der målte de størrelsen på det 12 uker gamle fosteret i magen min. Heldigvis var det lite nok til at jeg ikke måtte søke for å få gjennomført aborten. Deretter fikk jeg informasjon om hva som ville skje de neste dagene.  Samme dag skulle jeg ta en pille (mifepriston) som skulle stoppe utviklingen i svangerskapet. Når denne pillen var tatt, var det ingen mulighet for å angre seg.  Dette var psykisk sett noe av det verste med aborten. I dét jeg svelget pilla, tenkte jeg: Nå tar jeg livet av den lille i magen... Det var helt forferdelig. Jeg visste at det ikke var noe annet å gjøre, men helt grusomt å avslutte et "påbegynt" lite liv med en enkelt pille på et kontor ... Vi hadde jo ønsket oss det så veldig... :( 

Så fikk jeg beskjed om å komme tilbake to dager senere for å utføre selve aborten. Jeg kunne leve "så normalt som mulig". Ironisk... Med et dødt foster i magen er det ingenting som virker normalt. Ingenting annet enn å gråte. Jeg gjorde ikke annet i dagene fra jeg fikk telefonen til jeg ble lagt inn 20.juni. Det er ihvertfall det jeg føler. Jeg var riktignok på 7.trinns avlslutninga til elevene mine, men tankene var nok et litt annet sted. 

Sara var hos mormor og morfar da jeg ble lagt inn på sykehuset. André var selvfølgelig med meg hele tida. Det trengte jeg. Da jeg ble vist inn på rommet, ble vi sjokkert. Der stod det fire senger. Alle med vannglass, engangstruser og bind på nattbordet... "Skal vi være 4 jenter her?!" Det skulle vi... Og det var tydelig at jeg var den eldste. Og med fare for å virke dømmende, kunne det se ut som de andre var der for å få "rettet opp en feil" de gjorde i russetida... 

Jeg fikk hånda full av smertestillende, med en beskjed om at jeg kunne få mer, det var bare å spørre. 4 andre piller (misoprostol) skulle jeg sette inn selv. Disse setter igang sammentrekninger av livmoren som en fødsel, hvor fosteret og morkaken skal presses ut. Jeg la meg i senga, og smertene kom etter noen timer. Med ca 8mnder siden fødselen med Sara, kjente jeg godt igjen smertene. Flere ganger holdt jeg på å svime av, og måtte følges tilbake i seng. Jeg fikk heldigvis enerom etterhvert. Det ble anbefalt at jeg gikk litt når jeg klarte det, for det satt igang aborten... For at sykepleieren skulle ha kontroll på at alt var ute, måtte jeg gå på do over et metallbekken... Og jeg glemmer aldri lyden av fosteret som klunket i metallet... Det var ingen tvil om hva som akkurat hadde skjedd, og jeg skulle ikke se.  Sykepleieren kom tilbake med et nytt bekken, og bekreftet det vi visste: fosteret var ute. Men navlestrengen hadde røket og morkaka manglet de fortsatt.

Etter en kjapp tur inne hos legen, fikk jeg beskjed om at jeg blødde for mye og at jeg måtte ta utskrapning. Jeg holdt igjen på å gå i bakken og ble trillet raskt ned til operasjonssalen. Siden jeg hadde spist noen timer tidligere, var jeg ikke fastende, og de turte ikke legge meg i narkose. Dette er noe de normalt vil gjøre, men ikke kunne nå. Jeg fikk derfor lokalbedøvelse, og inngrepet var over på 7 minutter. Jeg var våken hele tiden, men fikk intravenøst som gav en rus og likhyldighetsfølelse som gikk over rett etter inngrepet. Smertene var over, og det samme med de store blødningene. Da jeg ble trillet ut til oppvåkninga, var jeg sliten. Våken, men sliten. André satt ved siden meg, og var god støtte. Jeg kunne heldigvis reise hjem raskt. Resten av dagen var jeg trøtt og sliten, og la meg tidlig. Dagen etter var formen som normal igjen.

Siden fosteret var mer enn 12 uker gammelt, måtte jeg ta stilling til en annen uvirkelig ting. Skulle vi ordne med begravelse til den lille selv? Eller skulle sykehuset gravlegge fosteret på en felles minnelund? For oss var det helt utenkelig å ha begravelse for et liv vi ikke hadde blitt kjent med enda. Derfor var det ikke vanskelig å la SIV ordne med felles minnelund i Tønsberg.  

Nå, over en uke etter innleggelsen, er ikke dagene tunge lenger. Jeg vet at vi gjorde det riktige, og nå tenker vi framover. Vi kommer til å prøve å bli gravide igjen selv, samtidig som vi søker om PGD. Assistert befruktning, hvor de setter inn kun friske befruktede egg. Dette er det lang søknadstid på, så regner med at vi klarer det selv før vi reiser til utlandet for å få PGD. Jeg har heldigvis ikke slitt med å bli gravid før, selv om utfallet TO ganger har vært sykt foster. Rart å tenke på, når vi vet at det bare er 25% sjanse for det...

De tynne gardinene som skilte de fire sengene fra hverandre på sykehuset...

For å få et inntrykk av et 12 uker gammelt foster... (Bildet er fra babybest.no)