fredag 6. desember 2013

Stien te verdens ende...

Denne uka fikk vi et vakkert brev fra en av Saras faste følgere. Takk Kirsti ❤️

STIEN TE VERDENS ENDE..

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

- MARGARET SKJELBRED -

2 kommentarer:

  1. Dette diktet har æ i perioda lest om og om igjen! Spesielt første og siste vers relater æ veldig tel oss! Ha ei fin uke! Kathrine:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg hadde aldri hørt det før, jeg! Det er så godt når andre klarer å sette ord på hvordan man føler seg. Da føler man seg ikke så alene. ❤️ Ønsker dere ei fin førjulstid, Kathrine!

      Slett

Legg gjerne igjen en kommentar. Alt leses igjennom før det publiseres. :)