Hjemme fra sykehuset

Frøkna sovna seint i går. Hun fant ikke roen selv om hun var stuptrøtt. Hun våkna av tilsynet av nattevakta, brukte en time på å sovne igjen. Gråt og gråt. Fikk paracet for vond, hes og sår hals etter oksygentuben. Hun sovnet endelig kl 02.00, men 05.00 var det medisiner igjen, og da var det ikke snakk om å sove mer. Hun var fortsatt supertrøtt. Da la jeg meg inntil henne igjen, strøk henne på ryggen og sang "trollmor". Hun roet seg, kikket på meg og lukket øynene. Så sovnet hun. Så deilig. Å kjenne den rolige kroppen sove tett inntil meg. Det har faktisk aldri skjedd før. Hun sover alltid på eget rom. Det har hendt at hun sovner på armen min når jeg bærer henne og hun er syk, men aldri liggi inntil meg og sovnet. Jeg nøt, men visste det var fordi hun var medisinert, utslitt og syk. 

Etter blodprøver og legevisitt av doktorHans, fikk vi lov til å ta ut cvk i lysken og veneflonen i hånda. Det er umulig å finne årene til Sara. Dvs, mulig å finne, men svært vanskelig å treffe. Hun har stygge blåmerker oppover den ene armen. Stikk på begge henda, og lyskene ser ut som nåleputer...

Vi fortalte dem om vanskelighetene rundt stikking, og de forsikret oss om at det ville gå bra å sette sentralt venekateter i lysken ved hjelp av ultralyd. Tre og en halv time brukte de. Tre og en halv time. Da måtte de til og med ta en pause. Stakkar frøkna. Hun merket jo ingenting da, men det er likevel fælt å tenke på... :( Og hun fikk ikke veldig mye smertestillende. Da cvk'en (nederst til venstre) skulle ut, ble stingene bare klippet, så ble det ca 5cm lange plastrøret dratt ut av blodåra hennes sakte... Hun skreik, og jeg tviler ikke på at det gjorde vondt. Men motivasjonen var hjemreise, så da var det bare å bite tenna sammen. 

Vi fikk reise hjem mot at vi lovte å komme tilbake hvis hun ble dårligere. Deilig med kjente, trygge leger som stoler på vår vurderingsevne. 

Nå får hun antibiotika en uke, og opptrapping på epilepsimedisinen Keppra. Med fem ukers opptrapping, er faren for bivirkninger mindre. 

Nettene hjemme er roligere enn nettene på sykehuset. Deilig å være hjemme.