onsdag 6. april 2016

Noen å prate med

Livet med Sara er ikke noe A4-liv. Det er ikke alltid lett å tenke positivt, og noen ganger er det bare om å gjøre å komme seg igjennom dagen. For noen måneder siden mente André at jeg skulle ta kontakt med noen for å prate. Men jeg er ikke så glad i å snakke om følelser, tanker og hvordan jeg har det. Ikke med andre enn nettopp han. Men noen uker senere skjønte jeg at det var nødvendig. Jeg hadde det ikke så bra, følte at livet var urettferdig, og jeg var ufattelig sliten. Sara ga meg mye glede, men også hodebry, bekymringer og sorg. 

Jeg tok kontakt med pappan til Mikkel som jeg har skrevet om tidligere. Som far til et kronisk sykt barn som ikke overlevde, hadde han erfaring og klokskap som få har. Han tok seg tid, skrev et langt svar, og anbefalte meg å ta kontakt med sosionomen ved sykehuset. 

Fantastiske sosionom-Hilde hadde vi hatt kontakt med før, da vi fant ut at Sara var syk. Hun tok imot meg med åpne armer, og ville ha regelmessige avtaler med meg. Det var fint. Det var deilig å snakke med en som ikke var venn eller familie, som ikke kjente meg, men som vet hva det vil si å leve med den belastningen og bekymringen vi gjør. De første gangene jeg var hos henne satt jeg nesten bare og gråt. Snakka, fortalte, blottla meg selv og gråt masse. Det var deilig. 

Jeg er glad for at André pusha meg til å få hjelp. Takknemlig for at pappan til Mikkel er et godt medmenneske. Heldig som fikk en proffesjonell sosionom som samtalepartner. 

Nå føler jeg meg lettere, bedre og mer positiv. Det har sikkert litt å si at hun snart begynner i Veståsveien avlastningsbolig, og at det er vår også. 






3 kommentarer:

  1. Tenker faktisk mye på hvordan du/dere takler hverdagen og ble glad da jeg leste at du har fått hjelp! Min søster har hatt en svært syk sønn i over 30 år, og jeg har sett at hun burde fått annen hjelp enn den vi nærmeste kunne gi henne.
    Dere er fantastiske med barna! Godt at dere også tar vare på dere selv oppe i alt.
    Hilsen Anne Kristine

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Anne Kristine. Det har virkelig vært avgjørende med Hilde-sosionom. Både for å få avlastningsbolig, og for å få pratet med noen. Takk for at du bryr deg.

      Slett
    2. Be søsteren din ta kontakt med en sosionom eller psykolog. Det er et godt råd.

      Slett