Straks barnehage igjen.

Vi har aldri lagt sjul på at flere dager i strekk med bhgstengt er de tøffeste dagene for familien vår. Det er slitsomt å underholde Sara hele tiden. Man blir veldig låst av å måtte sitte med henne hele tiden, og det begrenser seg ganske hva man kan gjøre. Å ha matingsintervallene i bevisstheten hele tiden, samtidig som minsten ønsker litt oppmerksomhet, er en utfordring. Og sutringa som kommer når det er noe vi ikke skjønner, gir oss raskt dårlig samvittighet. Helt siden i fjor sommer har vi grua oss til de tre ukene med sammenhengene fri. Folk flest gleder seg til noen uker borte fra rutiner og hverdager, men det tar nesten knekken på oss. 

Derfor er det helt fantastisk at mormor og morfar, til tross for at de er i full jobb og ikke har hatt ferie enda, stiller opp så mye som de gjør. Det har letta byrden betydelig at tante Kari har tatt noen dager med frøkna, når vi har hatt krav på avlastning, men ingen til å ta døgna for oss. At tante Eira og familien tilbød seg å bo noen dager med Sara, så vi fikk reist bort, gjorde til at vi faktisk hadde noe å glede oss til. 

Og vi har hatt en overraskende bra sommer. Vi har fått masse hjelp med Sara, og farmor har hjulpet til med Kasper. Vi har vært på ferie med minsten, klart å slappe av, og ikke gått hverandre på nervene. Det var vært minimalt med irritasjon og frustrasjon, og selv om vi gleder oss til hverdagen starter igjen i morgen, så har vi hatt en fin sommer.  Vi slipper å grue oss til neste år, og vi har fakstisk en uke til med ferie nå mens barna er i bhg. Vi kommer til å nyte det, og håper bare på et par dager med fint vær.