Det ble en heavy natt på oss. Da vi skulle legge oss, hørte vi mye lyder fra soverommet til Sara. Senga lager lyder hvis dun ligger urolig, og nå trodde jeg det var et epileptisk anfall med masse aktivitet som forårsaket det. Da jeg kom inn til henne, kastet hun seg fra side til side i senga. Hun turna rundt, uten å finne roen, uten å være våken. Hun var kliss våt av sondemat, magesyre og blod. Alt fra knappen. Paden rundt knappen var svart av blod, og det samme var pysjen. Jeg ble redd og ropte på André. Da brølte Sara av redsel. Hun ble krakilsk og redd. Vi holdt henne mellom oss og snakket rolig til henne. Tok henne med inn i senga vår, kledde av henne, tok på henne nytt tøy. Hun var likblek, og ikke tilstede. Hun svarte når vi tvingte henne, men mest av alt ville hun bare ligge i fosterstilling med Pus og dyne.
Begge ville ligge ved siden av Sara i natt. Jeg tenkte det kanskje var siste natta hennes, og planla allerede hvordan vi skulle håndtere Kaspers spørsmål og reaksjon dagen etter. Men sånn gikk det ikke. Heldigvis. Irrasjonelt egentlig, men hjernen min gjør det automatisk.
Da hun våknet, var hun som hun skulle igjen. Litt utslett ved knappen bare. Men etter noen timer på skolen, fortalte de at hun var svært trøtt og ble litt borte. Da dro jeg rett og hentet henne. Og hun sovnet med én gang vi kom hjem. Det har ikke vært noe lyd fra henne i dag. Kun bevegelser med leppene.
Sara skulle vært i Veståsveien i dag, men vi valgte å holde henne hjemme. I morgen kommer mormor en tur, så jeg kan dra på jobb.
Vi krysser fingra for en bra natt og bedre morgendag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar. Alt leses igjennom før det publiseres. :)