Gjennom disse fire årene med Sara, har livene våre forandret seg endel. Ikke minst har det gjort noe med omgangskretsen vår. Det er nok naturlig å være mer med familier med barn på samme alder. Man har en viktig del av livet til felles. Man har kanskje samme grunnlaget for å forstå litt av hverandres hverdag.
Vi har også mistet kontakten med noen. Enkelte ganger har man rett og slett bare glidd fra hverandre. Det skjer jo selv om man ikke har barn også. Noen har vi fått tettere bånd med, vennskap som har blitt sterkere etter at barna kom, og Sara kom. Venner som aktivt har vist initiativ til å bli kjent med Sara, og vise oss at de er uredde, og vil hjelpe. Mennesker vi ikke forventet noe av. Vi har også blitt kjent med nye mennesker. Flotte folk vi aldri ville kommet i kontakt med, uten Sara. Mennesker som kjemper samme kamp som oss, mot systemet, sykdommer og papirmølla. På sykehuset er det alltid kjente, og i foreninger møter vi fantastiske personer. Noen mennesker har fulgt oss på avstand, men velger å ta kontakt for å hjelpe eller vise at de bryr seg. Et eksempel på det, er Andrés arbeidsgiver. Kona hans leste bloggen i lang tid før André fikk tilbud om jobb i firmaet, omtrent uten å møtes ansikt til ansikt. Det viste seg å være god match, både med sjefen og kona, og i dag omgås vi jevnlig. Jeg som egentlig har ment at jeg ikke trenger flere venner. Det viste seg å være feil.
I dag er Kasper med en kamerat hjem fra barnehagen for første gang. Også foreldrene der er opptatt av å snakke med Sara. De bøyer seg, spør, og venter tålmodig på svar. Slike folk har vi selvfølgelig plass til i livet!
Ja, omgangskretsen vår er ganske forandret. Men det er nok til det bedre:)
