Følsomme små hender...

Tulla vår har de nydeligste små hendene. De har "smilehull" på knokene, og av og til malingsrester under neglene, fordi hun har malt i barnehagen. Sterke små never som holder hardt rundt ting hun vil kose med. Slepphendte små lanker som klumsete glipper det de akkurat har fått tak i. Bittesmå fingeravtrykk som for alltid har satt spor på livene våre. Perfekte, små, unike tegninger på hver finger som forteller at Sara er Sara, ingen andre. Fingre som har fått utallige stikk for å passe på helsa hennes. Håndledd som har båret lyserosa og lyseblå armbånd, ikke for pynt, men med navn og nummer, fordi hun ikke kunne bo hjemme i huset sitt. 

Fra februar 2013

Sara har som alle andre barn nydelige små hender, men hennes er veldig følsomme. Hun liker ikke å bli holdt i hendene. Hun kan gjerne ta på våre hender, ansikter, eller andre typer ting.

Februar 2013

Men hvis vi prøver å holde henne med våre hender, drar hun dem til seg med en gang. Hun vil ta initiativet selv. Sjelden kjenner jeg hånda hennes i min. Noen ganger holder hun rundt en finger, men ei god varm babyhånd, er det lenge siden jeg har kjent. Da hun var helt ny, holdt hun oss så gjerne i hånda. Hun sovnet av og til med hånda si i min. Det var så deilig. Men lenge siden. Heldigvis får vi likevel mye kos. Hun elsker å bli båret og graver nesa si langt inn i halsgropen mens hun holder hardt rundt arm og skulder. Som om hun er redd for at vi skal slippe henne, eller dra fra henne. Ofte sovner hun der, og jeg nyter hvert sekund av en fornøyd og trygg frøken, som vi er så heldige å ha sammen med oss. 

Trygt å holde mamma i hånda etter narkose i april...

Vi vet ikke hvorfor hendene hennes er så følsomme. Kanskje det er på grunn av alle stikkene? Å vaske hendene hardt med en klut er gøy. Å plaske i badekaret er morsomt. Å kjenne på ulike overflater er spennende. Å holde i sine egne tær er deilig. Men vi får ikke lov til å holde det kjæreste vi har i hendene. Og det er greit.

To stk slitne Fevang...