Bedre form

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har planlagt begravelsen hennes. Øvd på hva jeg skal si når jeg ringer barnehagen for å fortelle at hun aldri kommer tilbake på avdelinga. Jeg har hundrevis av ganger lurt på om jeg klarer å komme meg på jobb med en stor del av meg selv borte. Og i det siste har jeg vært bekymret for hvordan Kasper ville taklet å bli enebarn. Hvordan skal jeg forklare en ett og et halv-åring at storesøsteren hans er borte for alltid? 

Hun var ikke dødssyk denne gangen. Hun hadde bare veldig høy feber og kastet opp blod. Vi har vært nærmere kanten før. Vi har balansert ytterst ved stupet, men det slapp vi nå. Likevel holder vi pusten og håper de gangene hun "bare" har høy feber. Å kaste opp blod høres verre ut enn det egentlig er. Legen som kjenner Sara best på sykehuset ringte oss helt uoppfordret da han kom på vakt. Han hørte at vi hadde ringt inn tidligere. Vi blir godt tatt bare på. Heldigvis. Vi hadde nok ikke klart dette uten. 

I dag våknet frøkna uten feber og uten oppkast. Hun er litt irritabel og drikker vann (det gjør hun nesten bare når hun er syk hjemme). Det går an å tulle litt med henne, og hun ler.