Hvordan går det?

Ca en måned er gått siden aborten, og jeg får av og til spørsmål om hvordan jeg har det etter alt som har skjedd. Jeg har det bra. Jeg har ingen dårlige følelser knytta til valget vi tok, jeg er ikke trist eller lei meg fordi vi valgte bort et liv. 

Vi visste om risikoen før vi prøvde å bli gravide. Og selv om vi våget å glede oss bittelitt til å bli fem, tillot vi oss ikke å gå «all in» med følelsene våre. 

Jeg valgte å ikke ta imot det kommunale tilbudet og jordmor i jobben, og hos legen ville jeg ikke ha mappa med fødselspspirene. I hodet mitt var jeg ikke gravid før legen ringte fra Riksen og fortalte at fosteret var friskt. Og det skjedde ikke. Derfor var jeg «aldri» gravid. Kroppen forandret seg, jeg var kvalm og gikk opp i vekt. Mer enn 1/3 av svangerskapet var gått før vi avbrøt det. Det gjør noe med kroppen. Men jeg tillot ikke meg selv å slippe alle følelsene løs. Kasper vet ikke at han skulle blitt storebror i april, og Sara er uvitende om at vi prøver å gi henne et friskt søsken til. 

Vi snakka med Riksen før helga. De kunne fortelle oss at det lille fosteret var ei jente. Ikke en gutt. Det har ingenting å si. Men det føles riktig å vite kjønnet på de to små vi valgte bort. De er en del av vår families historie. Våre liv og vår hverdag ville sett annerledes ut om vi hadde valgt noe annet... 

Vi er positive. Kasper kom 17.juni2014 nesten nøyaktig etter at vi tok bort det syke guttefosteret 20.juni 2013. -kanskje kommer det ei frisk tulle oktober 2018? Ett år etter at vi valgte bort det syke jentefosteret?