Endelig hjemme hos oss!

Nå hadde vi virkelig savnet frøkna! Hun lyste opp da jeg hentet henne ut av taxien og holdt godt rundt halsen til Kasper da han ville ha kos av henne. Hun var blid og fornøyd i hele ettermiddag. Og det var tydelig at Kasper hadde savna storesøster. Han fant frem ting til henne, delte sjørøverskatten sin med henne og fant fram tegninger han hadde tegnet til henne. Han hentet Pus og forklarte henne forskjellige ting. Han er så utrolig empatisk med henne at det nesten er vondt å se på. Han har én eneste gang sagt noe stygt til henne, og det kommer han nok ikke til å gjøre igjen. Han kalte henne noe så uskyldig som en fis, men det likte mora dårlig. Han fikk kjeft. Jeg ble så overraska fordi han aldri har kalt henne noe stygt. Også ble jeg så lei meg, fordi hun ikke kan si noe tilbake... men søsken skal jo kalle hverandre ting. De skal være uenige, og de skal krangle av og til... men ikke Sara og Kasper. Han er hennes største stjerne og gledesspreder. Han tolker, tilbyr og forklarer mer enn vi har tålmodighet til innimellom. Og hun er hans kjæreste søster, som bare er god og snill, og som trenger litt ekstra hjelp... 

Jeg er så spent på hvordan han vil være mot lillebroren som kommer. Vil han gjøre forskjell på dem, eller være like hensynsfull og snill? Jeg håper nesten ikke det. Jeg håper han vil møte litt motstand, og kunne tørre å ta litt igjen.