Krise i huet

Da Sara og jeg satt i bilen på vei for å bli testet i går, slo en tanke ned i hodet mitt. Plutselig ble det helt krise hvis prøvene vi skulle ta var positive. Tanken på at Sara kan bli smittet har vi levd med siden covid-19 ble kjent. At hun kan dø av dette, skjønte vi også tidlig. Vi har alltid visst at sjansen for å miste henne er forholdsvis stor. Det har vi innfunnet oss med. Vi liker det selvfølgelig ikke, og vi håper hun blir her med oss lenge. Men vi er virkelighetsorienterte, og har funnet en måte å leve med denne uvissheten. Uten at vi er redde for at hun skal dø. 

Helt frem til i går. Da fikk jeg panikk. Sara merket nok ingenting, men i hodet var det kaos. Og kaoset var ikke der på grunn av tanken på at hun kan dø av covid19... nei. Lynnedslaget som traff meg gikk litt videre... Hvis Sara døde av covid-19, ville antakeligvis jeg og resten av familien ha corona også. OG DA KAN VI IKKE DELTA I BEGRAVELSEN! Det er faktisk heeeelt grusomt. 

Jeg vet det høres banalt ut. Og sikkert helt på jordet. Men for meg er det krise. Og løsningen er ikke å utsette begravelsen til folk er friske. Hun skal ikke være død alene et sted lenge... den lille kroppen skal ikke ligge på et mørkt, kaldt rom alene. Og hun skal ikke ned i jorda. Jeg takler rett og slett ikke tanken på prosessen som skjer etter at man er gravlagt. Med min lille skatt. Kjenner jeg får tårer i øynene og klump i halsen ved å tenke på det. For meg er eneste alternativ kremasjon. Og ikke to uker etter, men så snart som mulig. Og selvfølgelig en verdig begravelse, med alle som har et forhold til henne, og ønske om å ville være med. Ikke med nærmeste familie i isolasjon. 

Sånn. Det var mine tanker en helt vanlig mandag ettermiddag. Preget av et slitent hode og en forkjøla kropp. Men absolutt et realistisk scenario, spør du meg. 

Fingers crossed. (-og jeg skjønner det hvis folk syns jeg virker ko-ko)