Puppy l❤ve

Sara har en utrolig sjarmerende kjæreste. Han er 4 år gammel og bor et steinkast unna oss. Lillesøsteren hans er født på samme dag som Sara, og mammaene er bestevenninner. :) I dag var vi på besøk hos T-boy. 

Foto: Linda Varpe-Karlsen

Der var også tulletante Elise og Line :) 

Sara sov hos mormor og morfar i natt.

Såååå deilig å få ruskeSara hjem igjen. Nå er mamman frisk!

Mamman er nok fortsatt litt sliten etter å ha vært syk. Sara kom seg fortere enn mora! 

Har handla mango, for det er det beste (-og eneste?!) Sara liker... I nye tjukke ullsokker som en venninne av mormor har strikka! Takk:) Sara er visst en skikkelig strikkebaby... :) 

Sove hos mormor og morfar i natt!

Det er supert at RuskeSara får sove hos mormor og morfar i natt! De hentet i barnehagen, og kjører henne hjem til oss i morgen formiddag. Når mamman er syk og trenger hvile og sove, er det deilig at frøkna kan være i Årøysund ❤ 

Hun er i strålende form, og har vært det i hele dag:) Hun har faktisk spist litt også! Mango og grøt :) weee! 

Vi fikk en fantastisk bok fra knappenforeningen i posten i dag. Den heter "Sånn spiser jeg". Super enkle og fine illustrasjoner på hvordan en knapp fungerer. Den egner seg nok for søsken eller barnehagevenner av knappebarn:) Den kan sikkert være fin for voksne også! 

I tillegg fikk vi en supersøt pandaputa fra Ferm living. De skal bruke en artikkel om Sara og knappen både i medlemsbladet sitt, og i en bok de skal gi ut. Dette var en fin "takk for bidraget"-gave! Nyttige og veldig fine.

Takknemlige for hver dag

Hver gang Sara blir så syk at hun må inn på sykehuset, går det et kaldt gufs nedover ryggen min. Selv om jeg presser meg selv til å være positiv, er jeg innerst inne redd. Livredd. Redd for at den lille kroppen ikke skal takle sykdommen eller infeksjonen. Vi vet ingenting om fremtiden. Legene vet ingenting om fremtiden. Det gjør oss sårbare. Det gjør oss så inderlig klar over at vi faktisk lever, og at et liv en gang skal ta slutt. Ingen vet når det tar slutt. 

Vi er ikke alene. Mange foreldre opplever våre dager, noen har det værre. Flere har kjent på vonde følelser som redsel og sorg, og de har kanskje godtatt at livet er så urettferdig. Enkelte har måttet infinne seg med at den lille ikke lenger skal være sammen med mamman og pappan sin. Å fortelle sitt barn at du elsker det, og at det er greit hvis de må gi slipp, høres uvirkelig ut. Men det er virkeligheten for noen. Å akseptere at det kjæreste man har skal forlate deg, er umulig. Men likevel har noen klart det.

Da vi ikke fikk kontakt med Sara på tirsdag, tenkte jeg tilbake på den fantastiske sommeren vi har hatt med henne. Jeg tenkte fakstisk at hvis hun ikke klarer seg denne gangen, så har hun ihvertfall gitt oss de største gledene vi har opplevd. Hun har vært strålende fornøyd, og virkelig levd den tida vi fikk sammen. Jeg tror det er en forsvarsmekanisme hjernen har, at den fokuserer på det positive vi har fått. Reaksjonen kommer først etterpå. Nå, når jeg har levert ei blid frøken i barnehagen, og pappaen er på jakt, kommer følelsene. Den uendelige takknemligheten for at vi har fått så mye tid sammen med Sara, og at hun nok en gang ble frisk. For hver dag som går, øker sjansene for at Sara vil bli hos hos. Når Sara blir 1 år 14.oktober, er det første kritiske året omme. Så må hun bare bli fem... Da kan vi senke skuldrene til et mer behagelig nivå. 

Lille Harmony forlot sine foreldre i går kveld. Hun var to dager eldre enn vår lille Sara. Ikke alle CDGbarn klarer kampen. Mine tanker går til den lille amerikanske familien som hele tiden har klamrer seg til håpet...

Kreftsyke Ylva skal også snart forlate sine foreldre. De er så tapre og sterke. De har tatt med seg sin 5 år gamle datter hjem. Hun skal få sine siste dager hjemme, uten smerte, sammen med mamman og pappan sin. Har ikke ord... 

Vi tenner et lys for Harmony og Ylva i kveld. 

Våkna med et smiiiil!

I dag våknet solstråla vår som hun pleier-med et stort smil om munnen! Ihvertfall så strålte hun opp da begge foreldrene stod over senga hennes halv åtte for å ta henne opp:) Hun elsker oppmerksomhet fra oss begge to samtidig og klovna og lo om hverandre. Det er helt klart at hun er mye bedre! 

Hjemme

Mormor og morfar var sammen med Sara som avtalt i dag, selv om det ble på sykehuset. Da kvikna hun mer til :) 

Legen ville at Sara skulle ta røntgen, så da ble det gjort. Bildene så fine ut, og hun har bare kasta opp en gang i dag. Da mente legen at vi kunne reise hjem. IV var unødvendig når hun ikke kaster opp mer. Tenker med grøss og gru på den gangen væsken gikk subkutant... Da hadde hun vondt.

http://vaarlillesara.blogspot.no/2013/02/en-veneflon-til-besvr.html?m=1

Sara sover søtt i sin egen seng, og mamman sitter i sofaen med strikketøyet i fanget. Nå venter vi bare på at pappan skal komme hjem fra håndballkamp! 

Får god kontakt med frøkna

I går kastet Sara mye opp. Tidligere har hun gjort brekningsbevegelser når hun har kasta opp. I går lå hun bare stille og så sprutet det ut av munn og nese. Hun så ikke ut til å være plaga av det. Det resulterte i at vi minsket matmengden betraktelig. Mot 150ml i timen, fikk hun nå 25ml hver 2.time. Det sier seg jo selv at dette er altfor lite... Men da slapp hun ihvertfall å kaste opp så mye. Natta har vært grei, med kun ett oppkast. 

Vi startet dagen med en gledelig visitt av lege Christian:) Han kjenner oss og Sara godt, så det er hyggelig at han hilser på selv om han ikke har oss på vakt! Han snakket om iv* hvis hun kaster opp i dag også. Han vil heller ikke at vi skal dra hjem før hun slutter å kaste opp. Han er interessert i hvordan hverdagen er hjemme, og i barnehagen. Godt for oss:) 

I går smilte Sara to ganger, begge gangene da pappan kom:) Det virker som hun får ekstra krefter av å høre stemmen hans og hun presser fram smil som smelter pappans myke hjerte. ❤

Endelig kom pappa tilbake fra trening! 

*intravenøs væske

God vekt i går, men SIV i dag :(

Gårsdagens vekt var på 8240, og frøkna var blid som ei sol da jeg hentet henne i barnehagen! Hun hadde en grei fysioøkt, med god gåtrening! 

I natt våknet hun og skravlet for å få smokken som vanlig:) jeg ga henne den og gikk opp og la meg. Da jeg stod opp 08.00, hadde hun ikke våkna enda. 

Da vi vekket henne, var hun vanskelig å få kontakt med, og kroppstemperaturen var på 35,7... Så da er vi her igjen...