søndag 29. oktober 2017

Fin høstdag

På tur ut i høstsola:) 
Dagen ble en time lenger fordi vi stilte klokka i natt. Vi gikk tur med dobbeltvogna i sol og vind. Etter det tok vi oss en tur til Todd og Mino. Der grilla vi pølser og pinnebrød. 

Frøkna har vært tålmodig i dag! André tok med Sara til farmor en tur på ettermiddagen. Kasper lekte med nabojenta mens jeg fikk jobba litt. Mormor kom innom på kaffe:) 

lørdag 28. oktober 2017

Justert brillene:) + øreverk på begge ørene...

I dag fikk vi justert brillene til Sara sånn at de ikke sklir ned på nesa hennes. Vi var en tur i byen, og i brillbutikken fiksa de på stengene bak øret. Nå sitter de veldig godt! 
Etter en tur hos pappas kamerat, dro vi innom byen på vei til Årøysund. Der gikk vi tur med mormor. 
Ruska har begynt å renne fra høyre øret også... godt vi har time på øre/nese/hals på tirsdag. Hun har hatt øreverk på venstre øret i 7 uker nå. Gått på tre ulike kurer, likevel gir det seg ikke:( -og i tillegg  har det kommet tilbake på høyre øret som hun tidligere var så plaget med... Det er jo ikke bare det at det renner puss ut, men klærne får øreverk på seg, det lukter vondt, og det innebærer mye sengetøyvask... i tillegg til at det helt sikkert er ubehagelig for henne. :( 

Men frøkna er fornøyd. Hun klager ikke mye. 

fredag 27. oktober 2017

Besøk av ei litta frøken med samme diagnose!

I dag hadde vi veldig hyggelig besøk av ei jente på halvannet år, som heter Ingrid. Hun og foreldrene bor i Flesberg, og vi møtte dem første gang på Frambu i vår. FysioBritt er raus og deler gjerne sin erfaring og kunnskap. Derfor kom det to fysioterapeuter og en fra bhg til Ingrid. Sara viste alt hun kan: krabbe, walker, rullator og mye annet. Hun var tydelig stolt da hun imponerte de andre:) 
Etterpå kom familien til Ingrid hjem hit for å spise middag og være sammen med oss. 

Selv om vi lever så vanlig som mulig, med full barnehage, jobb og hobbyer, er vi ikke som andre familier. Vi føler oss sjelden veldig annerledes, men når vi møter andre i samme situasjon som oss, merker vi hvor godt det er å være sammen med noen som forstår. Noen som lever med de samme bekymringene, valgene og utfordringene som vi gjør.  
Det var gøy å se hvor stor Ingrid har blitt på et halvt år, og hvor sterk hun er. Hun har bedre kroppsholdning enn hva Sara hadde på den alderen. Hun virker sterkere i kjernemuskulaturen. Og det er helt utrolig at hun spiser selv. Fantastisk:) 

Det er ikke så mange i Norge med CDG, 1a (eller PMM2 som det også kalles), så det er godt å ha kontakt. Flesberg er jo på vei opp til hytta til farfar, så vi svinger nok innom neste gang vi skal opp:) 

onsdag 25. oktober 2017

Elektriske varmesokker

I fjor vinter søkte vi på disse elektriske varmesokkene fra hjelpemiddelsentralen. Nå skal de brukes! 

Frøkna har ikke den samme blodsirkulasjonen som mange andre, fordi hun ikke går. Men selv om natta blir hun iskald på føttene. Vi tar på henne sokker, ullsokker og pakker dyna godt rundt. Da hender det at hun er varm om morgenen. Ellers er hun helt gjennomkald, og vi må varme henne opp før vi kler på. Nå håper vi at det kan bli en slutt på kalde føtter. Både om natta og ellers på dagen. For eksempel når hun er ute i bhg. 

Batteriene ligger i mansjetten som skal festes rundt anklene/leggene, og man kan velge mellom 38, 39 eller 40 grader i sokkene. De har isydde varmetråder i seg. Aner ikke hvor lenge batteriene holder, men gleder meg til å prøve de på henne! 

mandag 23. oktober 2017

Sosial frøken som liker oppmerksomhet!

Sara frydet seg virkelig da morfar og Kasper spilte bursdagssangen på ukulele for henne. Alle de andre gjestene sang med og det var stor stas for Ruska. 

Mormor kom innom i dag før dans, alltid hyggelig! 
Fra Helene og Hilde var på besøk her i går:) 

søndag 22. oktober 2017

Drammensbadet med HBF

I dag var vi i Drammensbadet i regi av HBF, handikappede barns foreldreforening. Der badet vi og spiste pizza. Jeg kan ikke bade i basseng enda, så vi var heldige som fikk med oss mormor! Sara og mormor var bare i det ene bassenget. Hun var skeptisk i starten, mye folk og høy lyd. Men da de gikk ned i det varme vannet og mormor holdt henne godt, gikk det bedre. Hun ble tryggere, og etterhvert plasket hun og lagde svømmebevegelser med armene. 
Sara fikk mat mens hun badet, det gikk fint! 

Kasper koste seg også! Tok en lang sklie med pappan og koste seg i vannet. 

Da vi kom hjem, dro André på jakt og kom hjem med et rådyr! Stor stas for Kasper. Han leker ofte selv at han går på jakt som pappan. 

Helene og Hilde var på besøk i ettermiddag. Det var topp! Sara fikk enda en gave og masse tull og kos. 


lørdag 21. oktober 2017

Familiefeiring av Ruska!

I dag feiret vi RuskeSaras bursdag! Full fart, mye folk og stor stas! Sara fikk hjelp av lillebror til å blåse ut lyset på kaka som tante Eira hadde bakt. 

I dag har hun ikke rent fra øret. Det er jo helt fantastisk! Tydelig at antibiotikaen fungerer:) 

fredag 20. oktober 2017

Sykehuskontroll

Endelig var tiden inne for å dra på kontroll med lege Siva. En av våre faste trygge leger på barneavdelinga. Jeg var nesten helt sikker på at han ville sette Sara på noen andre epilepsimedisiner, siden vi har tatt henne av begge typene hun stod på. Som lege forklarte han meg jo hva som ville skje hvis hun skulle fått et nytt anfall og ikke stod på noe i bunn. Men han skjønte helt klart min forklaring. Vi ser ei blidere, våknere jente. Hun har ikke hatt anfall siden november 2016, og vi mener livskvaliteten her og nå er viktigere enn at hun skal leve et langt liv med medisiner som gjør henne sløvet, frustrert og sint. 

Siva støtter oss 110% og kjenner oss ganske godt nå. Så det er godt å vite. 

Øret hennes renner jo like mye som før, og nå sendte Siva oss opp på øre/nese/hals. Der traff vi samme legen som sist, Filip. Sara var tydelig misfornøyd med å være der, og snudde seg bort, strakk hånda mot døra og ville ut. Men legen måtte suge ut endel av betennelsen, som sist. Sikkert ikke vondt, men ubehagelig med en høy surklelyd rett i øret. Vi var tre stykker som holdt henne fast mens hun vræla. Hun klamra seg fast i meg og ville ikke slippe. Ingen god følelse for meg, men vi vil jo hennes beste... 

Legen fortalte at sist prøve viste utslag på streptokokker, så hun fikk en antibiotikakur for det. 
Ei litt sliten frøken etter hylgrining på øre/nese/hals. 

onsdag 18. oktober 2017

Svaret fra Bent Høie

Svaret ikke det jeg håpet på. Og jeg ble faktisk overrasket over hans mening. 
Men jeg setter pris på at ministeren tik seg tid til å lese og svare på brevet mitt. 

tirsdag 17. oktober 2017

Medisinsk abort

Min opplevelse av aborten kan nok for noen være litt for detaljert og for mye. Men da er dere advart... 


Det gikk ikke helt som det skulle i går... på mange måter gikk det bedre enn sist. Men jeg opplevde også noe jeg aldri skulle ønske jeg opplevde.


På fredag fikk jeg en pille som stopper all utvikling av fosteret. I teorien er det vel denne pilla som gjør at det lille hjertet slutter å slå, og kroppen min er etter noen dager klar for å føde det døde fosteret. 


Helgen gikk som "normalt" og i går hadde jeg time for fødsel. André var med meg inn, og vi fikk heldigvis enerom, med eget bad. Sykepleieren var fin og informerte det hun kunne. I 11-tida fikk jeg fire piller, som skulle føres inn i skjeden for å sette igang fødsel. En liten håndfull med forskjellige smertestillende fikk jeg også. Jeg ble oppfordret til å ta alle sammen, noe jeg også gjorde. 


Etter et par timer kom de velkjente fødselssmertene, og jeg kjente at snart skulle det skje. Et metallbekken lå klart på doen, for å sikre at både foster og hele morkaka kom ut. 


Første turen på do, kom det bare masse blod. Sykepleieren byttet bekken, og det tok ca 20minutter til, før jeg kjente mer murring og smerter. Endel mer blod, og fosteret kom denne gangen. Og det var dette jeg skulle ønske jeg slapp. Fosteret hang igjen i navlestrengen, og jeg måtte tilkalle sykepleieren for å få klippet det løs. Jeg kunne ikke la være: jeg måtte se på den lille gutten. Ti små fingre og ti små tær. Jeg vet at han ikke var ferdig utviklet, men likevel var alle kroppsdeler som de skulle. Den minste babyen jeg har sett... helt perfekt, men uten liv. Likevel så virkelig og ekte. 


Sykepleieren fortalte meg at jeg hadde blødd veldig mye, og at hun ville tilkalle en lege med en gang. Sist mistet jeg også mye blod, og jeg besvimte før de la meg i narkose for utskraping. 


Heldigvis besvimte jeg ikke denne gangen. Ut fra min historikk, og en utrolig empatisk og dyktig lege, var de føre var, og trilla meg kjapt til operasjonsstua. Faktisk så raskt at de ikke rakk å få på meg noe navnebånd, eller ta av smykker.  Etter 20 minutter i narkose, våknet jeg på operasjonsbordet. Litt sliten og trøtt fikk jeg tid på oppvåkninga til jeg ble trillet tilbake på sengeposten. 


I femtida kunne jeg reise hjem, hvis jeg følte meg klar tid det. Det gjorde jeg. Men i bilen ble jeg kvalm og svimmel og besvimte nesten. Jeg mista mye blod på kort tid, og hele operasjonen var nok en tøff påkjenning for kropp og psyke. Hjemme på sofaen kom formen seg etter å slappe av og spise litt. 


Før vi dro fra sykehuset måtte vi velge om vi ville at et begravelsesbyrå skulle ta ansvar for kremasjon/begravelse uten oss, eller om vi skulle ordne med dette selv. 

Selv om gutten var høyt ønsket av oss, forholder vi oss ikke til det som et liv vi mistet. Vi har han med oss, som endel av vår historie. Akkurat som gutten vi valgte bort i 2013. Men fokuset vårt går til de to flotte ungene vi har, og til framtiden. Vi kan ikke sørge over de valgene vi har tatt. Det er trist at det ikke blir noen lillebror i april. Men avgjørelsen er tatt. Og for vår familie var dette det riktige å gjøre. 




søndag 15. oktober 2017

Besøk av mormor og morfar i Veståsveien.

Mormor og morfar dro innom Ruska på vei hjem fra Berlin. Hun hadde hatt en fin dag! De hadde vært en tur på Torp og sett på flyene:) 

Topp med besøk av mormor og morfar! 
Kasper og jeg har vært alene hjemme i helga. André har vært på jakt i Sverige. 

I går var Kasper i bursdagen til Vida. I dag har vi vært på Slottsfjellet og på lekeplassen. 

lørdag 14. oktober 2017

5år i dag!!

En viktig dag for oss, en milepæl er nådd, RuskeSara er 5år i dag!! 
I går ble hun feiret i barnehagen. Det var stas p se flagget henge ute. Og det er liten tvil om hun skjønte at det var for henne! Dagen før hadde de laget krone sammen. Vi sang bursdagssangen om morgenen, siden hun skulle til Veståsveien denne helga. 

Hun jubler og fryder seg når vi synger den, og det var tydelige forventninger til feiringa i bhg. 

Vi fikk mld fra Veståsveien i dag også. Frøkna i finstasen klar for feiring med kake og ballonger! 

Hipp hipp hipp HURRA for Sara!!! 

Ikke dagen for motgang...

Mens jeg likevel var på sykehuset i går, gikk jeg innom øre/nese/hals for å be om en ny kur til Saras rennende øre. Hun har nå på kort tid gått på to ulike kurer, men det renner fortsatt. Hun har ikke feber og formen ellers er grei. 

Legen på barneavdelingen leste i papirene fra ø/n/h at de ville jeg skulle henvende meg der, så de hadde kontroll på hva som ble satt igang og ikke. Det stod også i papirene at vi har åpen retur, og at vi skulle kontakte dem dersom øret ikke ble bedre. 

I resepsjonen på ø/n/h fikk jeg beskjed om at jeg måtte bestille time. Jeg forklarte damen at ingenting er endret siden sist vi var der (for to uker siden). Øret renner like mye, kuren er gjennomført og den virket ikke. "Da må dere ringe oss på mandag for å få en akutt-time" var svaret jeg fikk... jeg ble overrasket og fikk stotret frem at jeg hadde forståelse av at vi hadde åpen retur? Og trodde ikke det var nødvendig å ta med Sara inn, jeg var jo likevel på sykehuset...? Hun gikk inn på pcen sin, fant fram til papirene og leste: " åpen retur. Mor tar kontakt dersom behandling ikke fungerer". Deretter så hun på meg... "Ja, og nå tar jeg kontakt med dere. Jeg er her. Behandlingen virket ikke."
Fikk bare til svar at jeg måtte ringe inn på mandag for å bestille en akutt-time.

Er det mulig? Er det bedre å ringe, enn å stille opp personlig? Jeg tålte visst ikke mye i går, for jeg kjente at det var rett før jeg knakk sammen. Med gråten i halsen fortalte jeg henne at da fikk legen på barneavdelingen skrive ut noe medisin til henne. Så gikk jeg. Tårene stod i øynene mine, og jeg tenkte at på mandag kan jeg ihvertfall ikke ringe inn. Da har jeg time på sykehuset selv, og skal føde et dødt foster, som egentlig er høyt ønsket... 

Damen kunne ikke vite dette, selvfølgelig. Men jeg syns nok likevel i dag, når det har gått en dag, og jeg føler meg litt mer rasjonell, at damen var svært lite serviceinnstilt og hjelpsom...

Jeg ringte lege Svend på barneavdelinga, han skulle prøve å fikse opp i det, ved å ringe opp til ø/n/h. Snille Svend.

torsdag 12. oktober 2017

Prenatal diagnostikk

-betyr å sette diagnose på fosteret før det er født. Det finnes flere måter å gjøre dette på. For min del betyr det at jeg må ta kontakt med Medisinsk Genetikk på Rikshospitalet. Der setter de opp en time til morkakeprøve i graviditetsuke 11-12. Det tar ca en til to uker å få svar på denne prøven. De sjekker Saras genfeil, og enkelte andre kromosomavvik. Siden både André og jeg er bærere av Saras sykdom, CDG1a (PMM2), har vi i teorien Ca 25% sjanse for å få syke barn. Da vi hørte et foredrag fra en overlege som er spesialist på denne sykdommen, fortalte han at i praksis var det langt større sjanse for å få syke barn for oss, fordi vekstvilkårene med sukkersammensetningene (eller noe i den duren) var særlig egnet for syke befruktede egg.  Av mine fire gravidideter, har tre av disse vært syke. Jeg har tatt en abort. Og mandag skal jeg gjennom en til. 


Morkakeprøven gjennomføres på denne måten: Den tas på Riksen, og der er vi jo ganske godt kjent nå. Før prøven tas, får man genetisk veiledning, hvor man får informasjon om hva som skal gjøres og hva prøven innebærer. 

Gjennomføring: Jeg legger meg på en benk, ultralyd gjennomføres for å finne ut hvordan morkaka ligger ifht fosteret. Ligger morkaka bak, må man ta prøven fra skjeden. Ligger morkaka foran eller på siden, kan den tas gjennom huden i magen. Jeg har gjort begge deler. Det er få leger på Riksen som tar disse prøvene, og hvis jeg husker riktig, så tas det Ca 300 slike prøver i året i Norge. 


Selve prøven gjør litt vondt og er ubehagelig å ta. En lang tynn sprøytespiss stikkes gjennom huden (de har slutta med bedøvelse), dette stikker som en normal blodprøve. Deretter treffer nåla livmora og morkaken. Dette er svært ubehagelig. Legen forklarte hele tiden hva hun gjorde og hva som skulle skje. Hun fortalte at jeg snart ville kjenne et vakuum. Og det stemte. Da de sugde ut små prøver av morkaken, kjente jeg en rar vakuumfølelse.  Hun lot den lange sprøytespissen stå i magen min mens hun sjekket at damen fra laboratoriet hadde fått nok masse til å utføre testen. Det hadde de heldigvis og spissen ble trukket ut igjen. Dermed var prøven ferdig, og jeg kunne kjøre hjem. 


Men det er en liten risiko for at man spontanaborterer etter en slik undersøkelse. De første dagene etter prøvene, skal man ta det med ro. Man kan ikke løfte, trene, bade i badebasseng eller ha sex. Hvert år spontanaborteres 5-10 fostere grunnet prøvetaking. 


1-2 uker etter at prøven er tatt, kommer svaret per telefon fra Riksen. I denne laaange venteperioden fikk jeg gjort lite. Hodet fokuserte bare på telefonen. Jeg gikk ikke på do uten, og lyden var alltid på. Jeg ringte selv inn flere ganger, men resultatet var ikke klart. 


Magen ble større, og flere av de andre tegnene på at kroppen er gravid, ble tydeligere. Selv om jeg prøvde å distansere meg til egen graviditet, klarte jeg ikke helt det. 


Mandagen kom telefonen, mens jeg var på jobb, og jeg sendte SMS til André. Jeg klarte ikke ringe han.  

Jeg skjønte jeg ikke klarte å undervise noe mer den dagen, pakket veska og dro hjem. Gråt, fikk trøst, gråt, og var helt utmattet. Det er slitsomt å gå og vente. 

Det er godt å være to. Og det er godt å ha så mye gode folk rundt oss. Vi kommer oss igjennom denne runden også, og vi er veldig takknemlige for at det i det hele tatt går an å finne ut om fosteret er sykt så tidlig. 


onsdag 11. oktober 2017

Verdens beste RuskeSara!


Kjære helseminister (åpent brev til Bent Høie)

Det handlet IKKE om et sorteringssamfunn da jeg dro inn til genetisk avdeling på Rikshospitalet for å ta morkakeprøve av fosteret. Det handler ikke om at jeg vil ha et perfekt barn. At fosteret i min mage skal være feilfritt. 


Det handlet det heller ikke om da jeg aborterte i svangerskapsuke 13, 20.juni 2013. Vi valgte å avbryte svangerskapet med en svært ønsket gutt av helt andre grunner. Jeg hadde noen uker tidligere vært på Riksen for å ta morkakeprøve. Resultatene viste at lillebror hadde samme genfeil som sin storesøster. Vi aner ikke om hun vil overleve. Hun er multihandikappet, uten språk, evne til å spise eller forflytte seg av egen maskin. Hun vil være avhengig av hjelp 24/7 resten av sitt liv. Og ingen vet hvor langt det blir. 


Vi ble anbefalt å få søsken til henne, og vi prøvde. Morkakeprøven var ikke helt risikofri, og tanken på at kanskje fosteret var friskt, men ble skadet av prøvetakingen, var skremmende. Guttefosteret var ikke friskt, og vi måtte søke om å avbryte svangerskapet. 


Heldigvis finnes det muligheter for å sjekke om fosteret er friskt, og det finnes faktisk langt tryggere måter å gjøre det på, enn å ta morkakeprøve. Men den tilgjengelige NIPT blodprøven er ikke tillat for meg. Jeg oppfyller ikke kravene til å få ta denne testen. Jeg er ikke fylt 38 år. Jeg har ikke økt sjanse for å få barn med Downs syndrom. Selv om jeg har økt sjanse for å få syke barn. Barn som fungerer dårligere enn barn med Downs... Bollestad i KrF vil heller at jeg skal risikere å spontanabortere et evt friskt foster etter en morkakeprøve, enn at jeg skal kunne ta en enkel blodprøve. NIPTblodprøven kan tas allerede etter uke 10, og svaret er klart innen en uke. Da hadde jeg også sluppet den påkjenningen det er å måtte søke en abortnemnd om jeg får lov til å avbryte svangerskapet. Da hadde antakeligvis ikke fristen for selvbestemt abort gått ut. Det gjør den ved morkakeprøve. 


Vi var heldige i 2014, og fikk en frisk gutt. Vi håpet kun på et friskt søsken. Ikke et feilfritt, perfekt søsken. Ikke "beste-sortering", men et søsken som ikke har den skumle vonde genfeilen som storesøsteren har. 


Kan det virkelig ikke være mulighet for at ALLE som rett til forsterdiagnostikk kan tilbys en enkel blodprøve istedenfor å reise inn til hovedstaden for å ta morkakeprøve? 


Det handler IKKE om å skape et sorteringssamfunn. For oss handler det om å ikke gi barna våre et søsken som må være like mye innlagt på sykehuset som storesøster. Å slippe blålysturer, respiratorbehandling og måneder innlagt med usikker framtid. 


Det handler om å ta vare på den skatten vi allerede har i storesøster, samtidig gi henne friske søsken. For er det noe vi har lært av lillebror, så er det at ingen annen ting i verden, har bedre påvirkning på humør eller utvikling som det han har. 


Jeg håper du tok deg tid til å lese vår historie. Og at du i denne stortingsperioden får til det KrF satte en brems for i våres: At ALLE som har rett til fosterdiagnostikk, får tilbud om å ta NIPT. 


Hilsen Ingrid Fevang, mamman til Sara og Kasper

tirsdag 10. oktober 2017

Ønsket om et friskt søsken

Vi fant tidlig i sommer ut at vi ville prøve å gi Kasper et friskt søsken, og gi Sara enda en motivator for å mestre, trives, lære og leke. Da graviditetstesten viste positivt senere på sommeren, var vi derfor veldig glade og spente på hva tiden foran oss ville bringe... vi har jo siden Sara kom, visst at vi har stor sannsynlighet for å få syke barn. I teorien er det 25% sjanse for å få syke barn, mens i praksis (på grunn av ekstra gode vekstvilkår for syke fostre) er langt høyere. Sara visst vi ingenting om, og vi er glad for at hun er her med oss i dag. Men vi ønsker ikke å sette et barn til verden som sannsynligvis vil oppleve den samme smerte, anfall og sykdomshistorikk som henne. Det er heller ikke riktig overfor Sara at vi får et barn til som krever så mye oppfølging og sykehusinnleggelser, når hun allerede trenger mer enn de fleste andre. Og overfor Kasper ville det kun vært riktig å gi han en frisk lille-bror eller -søster. Det er visst tøft å være eneste frisk søsken til sykt barn... 


Selv om vi til dels var forberedt på en dårlig nyhet etter fosterdiagnostikk, var det en tøff beskjed å få i går. Spira i magen har CDG1a (samme som Sara). 


Jeg føler det egentlig ganske urettferdig. Av mine fire svangerskap, har kun ett vært friskt. I teorien skulle det vært motsatt. 


Mandag blir det abort på SIV i Tønsberg. 


💙❤️

Sara hjemme igjen!

Blid og fornøyd i utgangspunktet, men endel plager... munnsår, øreverk, sår rundt knappen som lekker masse. Utslett på ryggen og armene som hun har klødd seg til blods. 
Likevel er hun for det meste blid! 

lørdag 7. oktober 2017

Besøk i Veståsveien

Gjett om Sara ble glad damormor og morfar besøkte henne i Veståsveien i dag!
Farfar var innom på en kopp kaffe og hjalp oss med kjøring av søppel på dynga. Farmor tok med seg Kasper til Tjøme for natursti/oppdagelsesferd. Gjett om de hadde det bra! Kasper fortalte om en død sel de så. Om hester, kaniner og god mat. 

Med barnefri fikk vi gjort masse hjemme. André jobba i garasjen, mens jeg ordna hage, noen vinduer og rydda. 

fredag 6. oktober 2017

God fysioøkt!

Jeg fikk SMS av fysioterapeuten til Sara. De hadde hatt en super treningsøkt i går! Sara hadde både krabbet og gått med rullator med kun litt hjelp:) 

mandag 2. oktober 2017

Fornøyd frøken:)

Ei som trilla kjapt ut i gangen da hun hørte at pappan var hjemme fra jobb!!! 
Han fikk en god kos med armene godt rundt halsen! 

Mormor var her i kveld, og la Ruska. Det var hun veldig fornøyd med! 

søndag 1. oktober 2017

Gjensyn med Helene og vaffelbesøk

Det var supert å få besøk av Helene og Hilde i dag!!! Sara fikk klær som Helene hadde kjøpt mens hun hadde praksis i England. Frøkna ble superglad for kjolen hun fikk. Trykte den opp mot kinnet mens hun smilte og lo:) 

Tidligere på dagen hadde vi fullt hus med folk som kom på vafler. Full rulle for store og små:)