Medisinsk abort

Min opplevelse av aborten kan nok for noen være litt for detaljert og for mye. Men da er dere advart... 

Det gikk ikke helt som det skulle i går... på mange måter gikk det bedre enn sist. Men jeg opplevde også noe jeg aldri skulle ønske jeg opplevde.

På fredag fikk jeg en pille som stopper all utvikling av fosteret. I teorien er det vel denne pilla som gjør at det lille hjertet slutter å slå, og kroppen min er etter noen dager klar for å føde det døde fosteret. 

Helgen gikk som "normalt" og i går hadde jeg time for fødsel. André var med meg inn, og vi fikk heldigvis enerom, med eget bad. Sykepleieren var fin og informerte det hun kunne. I 11-tida fikk jeg fire piller, som skulle føres inn i skjeden for å sette igang fødsel. En liten håndfull med forskjellige smertestillende fikk jeg også. Jeg ble oppfordret til å ta alle sammen, noe jeg også gjorde. 

Etter et par timer kom de velkjente fødselssmertene, og jeg kjente at snart skulle det skje. Et metallbekken lå klart på doen, for å sikre at både foster og hele morkaka kom ut. 

Første turen på do, kom det bare masse blod. Sykepleieren byttet bekken, og det tok ca 20minutter til, før jeg kjente mer murring og smerter. Endel mer blod, og fosteret kom denne gangen. Og det var dette jeg skulle ønske jeg slapp. Fosteret hang igjen i navlestrengen, og jeg måtte tilkalle sykepleieren for å få klippet det løs. Jeg kunne ikke la være: jeg måtte se på den lille gutten. Ti små fingre og ti små tær. Jeg vet at han ikke var ferdig utviklet, men likevel var alle kroppsdeler som de skulle. Den minste babyen jeg har sett... helt perfekt, men uten liv. Likevel så virkelig og ekte. 

Sykepleieren fortalte meg at jeg hadde blødd veldig mye, og at hun ville tilkalle en lege med en gang. Sist mistet jeg også mye blod, og jeg besvimte før de la meg i narkose for utskraping. 

Heldigvis besvimte jeg ikke denne gangen. Ut fra min historikk, og en utrolig empatisk og dyktig lege, var de føre var, og trilla meg kjapt til operasjonsstua. Faktisk så raskt at de ikke rakk å få på meg noe navnebånd, eller ta av smykker.  Etter 20 minutter i narkose, våknet jeg på operasjonsbordet. Litt sliten og trøtt fikk jeg tid på oppvåkninga til jeg ble trillet tilbake på sengeposten. 

I femtida kunne jeg reise hjem, hvis jeg følte meg klar tid det. Det gjorde jeg. Men i bilen ble jeg kvalm og svimmel og besvimte nesten. Jeg mista mye blod på kort tid, og hele operasjonen var nok en tøff påkjenning for kropp og psyke. Hjemme på sofaen kom formen seg etter å slappe av og spise litt. 

Før vi dro fra sykehuset måtte vi velge om vi ville at et begravelsesbyrå skulle ta ansvar for kremasjon/begravelse uten oss, eller om vi skulle ordne med dette selv. 

Selv om gutten var høyt ønsket av oss, forholder vi oss ikke til det som et liv vi mistet. Vi har han med oss, som endel av vår historie. Akkurat som gutten vi valgte bort i 2013. Men fokuset vårt går til de to flotte ungene vi har, og til framtiden. Vi kan ikke sørge over de valgene vi har tatt. Det er trist at det ikke blir noen lillebror i april. Men avgjørelsen er tatt. Og for vår familie var dette det riktige å gjøre.