tirsdag 17. oktober 2017

Medisinsk abort

Min opplevelse av aborten kan nok for noen være litt for detaljert og for mye. Men da er dere advart... 


Det gikk ikke helt som det skulle i går... på mange måter gikk det bedre enn sist. Men jeg opplevde også noe jeg aldri skulle ønske jeg opplevde.


På fredag fikk jeg en pille som stopper all utvikling av fosteret. I teorien er det vel denne pilla som gjør at det lille hjertet slutter å slå, og kroppen min er etter noen dager klar for å føde det døde fosteret. 


Helgen gikk som "normalt" og i går hadde jeg time for fødsel. André var med meg inn, og vi fikk heldigvis enerom, med eget bad. Sykepleieren var fin og informerte det hun kunne. I 11-tida fikk jeg fire piller, som skulle føres inn i skjeden for å sette igang fødsel. En liten håndfull med forskjellige smertestillende fikk jeg også. Jeg ble oppfordret til å ta alle sammen, noe jeg også gjorde. 


Etter et par timer kom de velkjente fødselssmertene, og jeg kjente at snart skulle det skje. Et metallbekken lå klart på doen, for å sikre at både foster og hele morkaka kom ut. 


Første turen på do, kom det bare masse blod. Sykepleieren byttet bekken, og det tok ca 20minutter til, før jeg kjente mer murring og smerter. Endel mer blod, og fosteret kom denne gangen. Og det var dette jeg skulle ønske jeg slapp. Fosteret hang igjen i navlestrengen, og jeg måtte tilkalle sykepleieren for å få klippet det løs. Jeg kunne ikke la være: jeg måtte se på den lille gutten. Ti små fingre og ti små tær. Jeg vet at han ikke var ferdig utviklet, men likevel var alle kroppsdeler som de skulle. Den minste babyen jeg har sett... helt perfekt, men uten liv. Likevel så virkelig og ekte. 


Sykepleieren fortalte meg at jeg hadde blødd veldig mye, og at hun ville tilkalle en lege med en gang. Sist mistet jeg også mye blod, og jeg besvimte før de la meg i narkose for utskraping. 


Heldigvis besvimte jeg ikke denne gangen. Ut fra min historikk, og en utrolig empatisk og dyktig lege, var de føre var, og trilla meg kjapt til operasjonsstua. Faktisk så raskt at de ikke rakk å få på meg noe navnebånd, eller ta av smykker.  Etter 20 minutter i narkose, våknet jeg på operasjonsbordet. Litt sliten og trøtt fikk jeg tid på oppvåkninga til jeg ble trillet tilbake på sengeposten. 


I femtida kunne jeg reise hjem, hvis jeg følte meg klar tid det. Det gjorde jeg. Men i bilen ble jeg kvalm og svimmel og besvimte nesten. Jeg mista mye blod på kort tid, og hele operasjonen var nok en tøff påkjenning for kropp og psyke. Hjemme på sofaen kom formen seg etter å slappe av og spise litt. 


Før vi dro fra sykehuset måtte vi velge om vi ville at et begravelsesbyrå skulle ta ansvar for kremasjon/begravelse uten oss, eller om vi skulle ordne med dette selv. 

Selv om gutten var høyt ønsket av oss, forholder vi oss ikke til det som et liv vi mistet. Vi har han med oss, som endel av vår historie. Akkurat som gutten vi valgte bort i 2013. Men fokuset vårt går til de to flotte ungene vi har, og til framtiden. Vi kan ikke sørge over de valgene vi har tatt. Det er trist at det ikke blir noen lillebror i april. Men avgjørelsen er tatt. Og for vår familie var dette det riktige å gjøre. 




10 kommentarer:

  1. Tusen takk for din ærlighet! Ærlighet værer lengst. Har selv født en liten død gutt i uke 14, og de perfekte fingrene og tærne, den lille nesa.....et bitte lite mini menneske. Det var så fine ord, det du skrev om at dette er en del av vår historie. Samme føler jeg om den første og andre vi mistet, og til slutt kom den tredje som er vårt alt ❤ mange gode tanker til deg og dine i tiden fremover ❤💙❤

    SvarSlett
    Svar
    1. Så hyggelig at du fant ordene mine riktige. Vanskelig å beskrive det man er igjennom, men når man har opplevd det selv, som du, er det ofte godt å høre historien fortalt av andre. Dere har også hatt tøffe tider og det gleder meg å lese at dere fikk en skatt som betyr alt for dere etter to triste opplevelser. Gode tanker tilbake, Marianne ❤️

      Slett
  2. Så utrolig leit at dere måtte gå gjennom dette enda en gang. Det unner jeg ingen. Stor klem ❤️

    SvarSlett
  3. For en guffen opplevelse ❤️ Sender deg en go styrkeklem og krysser fingrene for at neste gang slipper du å gjennomføre dette.
    Kan ikke engang tenke meg hvor tøft dette her er for dere.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for styrkeklem, Trine Lise. Godt med oppbacking fra faste følgere. Håper alt står bra til med deg og dine ❤️💗💜

      Slett
  4. For en tøff situasjon - havnet i den samme selv for noen år tilbake og da fant jeg bloggen din. Ordene dine hjalp meg veldig den gangen - bare at noen turte å være ærlig om abort basert på fetaldiagnostikk var helt utrolig. Enig i at fokuset må være på de som lever - de har fått en helt utrolig mamma!! God bedring 💜

    SvarSlett
  5. Så hyggelig at du fant trøst i bloggen til Sara. Jeg var desperat i letingen etter noe sånt da livet vårt ble snudd på hodet, og det eneste jeg fant, var minnesider til døde barn. Jeg håper at jeg formidler mest de positive sidene vk opplever, men jeg er også ærlig. For de som har opplevd noe av det samme, er det nok "lettere" å lese. Og fint og vite at man ikke er alene. Ikke alle klarer å sette seg inn i situasjonen følelsesmessig, og det kan jeg forstå. Aner ikke hvilken forståelse jeg hadde hatt selv, uten den erfaringa livet med Sara har gitt meg. Takk for hyggelig tilbakemelding fra deg. Håper det er bra med dere. ��

    SvarSlett
  6. <3 Vi vet at Sara er SuperSara men du er virkelig SuperIngrid du også. Sender deg og dere mange klemmer og gode tanker

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for hyggelig kommentar, Missya1. Hyggelig med oppmuntrende meldinger! ❤️

      Slett

Legg gjerne igjen en kommentar. Alt leses igjennom før det publiseres. :)