Sykehuskontroll

Endelig var tiden inne for å dra på kontroll med lege Siva. En av våre faste trygge leger på barneavdelinga. Jeg var nesten helt sikker på at han ville sette Sara på noen andre epilepsimedisiner, siden vi har tatt henne av begge typene hun stod på. Som lege forklarte han meg jo hva som ville skje hvis hun skulle fått et nytt anfall og ikke stod på noe i bunn. Men han skjønte helt klart min forklaring. Vi ser ei blidere, våknere jente. Hun har ikke hatt anfall siden november 2016, og vi mener livskvaliteten her og nå er viktigere enn at hun skal leve et langt liv med medisiner som gjør henne sløvet, frustrert og sint. 

Siva støtter oss 110% og kjenner oss ganske godt nå. Så det er godt å vite. 

Øret hennes renner jo like mye som før, og nå sendte Siva oss opp på øre/nese/hals. Der traff vi samme legen som sist, Filip. Sara var tydelig misfornøyd med å være der, og snudde seg bort, strakk hånda mot døra og ville ut. Men legen måtte suge ut endel av betennelsen, som sist. Sikkert ikke vondt, men ubehagelig med en høy surklelyd rett i øret. Vi var tre stykker som holdt henne fast mens hun vræla. Hun klamra seg fast i meg og ville ikke slippe. Ingen god følelse for meg, men vi vil jo hennes beste... 

Legen fortalte at sist prøve viste utslag på streptokokker, så hun fikk en antibiotikakur for det. 

Ei litt sliten frøken etter hylgrining på øre/nese/hals.