Er det noe galt med Victor?

Victor puster altfor raskt. For spedbarn skal respirasjonen være på 40-60. Vi teller 60-80. Innimellom er den nede på 35-40 når han sover dypt. Men oftest er pusten hektisk.

Da Sara var på samme alder pustet hun også raskt. Da hadde hun væske rundt hjertet. Det var kritisk. 

Saras lege på sykehuset sa vi skulle ta med lillebror til fastlegen. Det ble gjort. Ingenting farlig. Fire uker med rask pust gikk. 

6ukerskontroll på helsestasjonen: legen blir bekymret. Hun teller 82 i respirasjon. Hun ringer sykehuset, de sier vi kan komme inn, men må via fastlege. Jeg blir stressa, bekymra og ringer André. Ny tur til fastlegen. Ingenting farlig. Reiser hjem. Uroen slipper likevel ikke taket, jeg tenker på hvordan legen på 6ukerskontrollen reagerte...

En annen av legene til Sara vil likevel ha oss til ordentlig sjekk på sykehuset og skriver henvisning. Tre uker senere sjekker en barnelege han. Ingenting ser farlig ut, men hun sender oss til røntgen for sikkerhetsskyld. Vel hjemme kommer telefonen fra sykehuset om at vi bør inn til ultralyd av hjertet. Jeg blir kald og varm. Det kan ikke være noe galt med Victor. Jeg holder det hemmelig. De andre skal slippe å bekymre seg. Det holder at én er urolig for minsten. Det er lenge å late som ingenting i to dager. Men jeg klarer det.  

Hjertelegen kjenner vi godt. Han kjenner Sara. Rart å være på sykehuset med noen andre enn henne. Dr Dalen er i godt humør. Det er hyggelig å se han igjen. Han sjekker hjertet med ultralyd, og flere andre ting. Ingenting galt med Victor. Hjertet er tipp topp. Den raske pusten kan skyldes umodne luftveier som er litt bløte og derfor lager litt lyd, og øker respirasjonen. 

DA først sender jeg mld til André. Ingenting galt med Victor, alt er heldigvis bra. 💙

Framtiden...

Tenk at nesten et år har gått siden vi ble fire. Tida har gått så utrolig fort. Det første året med Sara sneglet seg avgårde med innleggelser, trening, mating, sonding, medisiner, undersøkelser, kontroller og epikriser. Men vi hadde jo også kos. Det er bare det at denne gangen har alt gått så fort! Utenfor sykehuset står nemlig ikke tiden stille, og det siste året har det vært overraskende få sykehusdøgn på familien Fevang/Fjeld. 

For et par uker siden kjente jeg på en sår sannhet. Det gikk plutselig opp for meg at jeg for første gang gledet meg til noe i fjern framtid. Jeg gledet meg til Kaspers første skoledag. Til hans sommeravslutninger på skolen. Til han skal sykle på trening selv. Og til han løper ut av gårdsplassen for å rekke bussen til kamerater.

Jeg har aldri gledet meg til lignende ting med Sara. Jeg gleder meg ikke til hun begynner på skolen. Jeg gleder meg ikke til alle utfordringene hun kommer til å møte. Som VI kommer til å møte. Flere sykehusdøgn. Vonde stikk overalt i kroppen. Treninger som ender i gråt. Blikk fra mennesker som ikke ser Ruska vår, men jenta med musefletter og diagnose. Jenta som ikke kan gå selv. Hun som ikke prater som andre. Frøkna som skjeler bak lilla briller. Hun som tar taxi til og fra skolen, og som har egen assistent. Hun som er så krevende at selv ikke foreldrene orker å passe på henne hver eneste dag, men må ha avlastning. 

Men jeg klarer å glede meg over hver dag med Ruska, og jeg gleder meg til ting i nær framtid. Sommeravslutningen i bhg gleda jeg meg til. Men jeg vet så lite om fremtiden. Jeg vet bare at den er skummel og krevende. For oss, og ikke minst Sara. 

Skulle ønske jeg gleda meg til framtiden til Sara også.