Back to normal

Prøvene ga oss ingen svar. Legene vet ikke hva det var med Sara i går. Men tilstanden hennes i dag, er tilnærmet vanlig. Litt slappere, naturlig nok, hun fikk jo narkose og epidural. Men hun har ledd, tøysa, kosa og skratta i dag. Hun holdt for øynene da de hvitkledde kom inn på rommet vårt, og protesterte da sykepleieren satt seg ned med veneflonen hennes. 

Jeg skrev om gårsdagens episode i en internasjonal Cdg-gruppe på Facebook, og flere hadde opplevd lignende. Noen etter slaglignende episoder, som er vanlig for cdgpasienter. Så det kan jo hende at hun har hatt et anfall i løpet av natta, uten at vi vet det. 

Legen skrev oss ut på formiddagen, og vi dro hjem til tomt hus. Med Kasper i bhg og André på jakt, var det muligheter for å slappe av, ta igjen noe av søvnen hun ikke fikk på sykehuset. Hun fant liksom ikke roen til mer enn tre timer. Men hun ville ikke sove. Det ble en time med ro på sofaen, men jeg strikka. Deretter ble det et bad med hårvask og masse balsam, for å få ut voksen etter eeg-målingen. 

Frøkna var i godt humør, og etter noen timer hjemme, kjørte jeg henne til Veståsveien. Og de sendte mld om at det hadde vært en fin ettermiddag, og at legging gikk greit. 

Gårsdagens episode var mye verre enn de tidligere anfallene. Det var nok mye mindre sjanse for å miste henne i går, men det var grusomt å se at hun var så livredd og ute av seg. For meg er det hundre ganger verre å se at Sara ikke har det bra, enn at hun dør fra oss. Jeg er veldig glad for at de dopet henne vekk fra tilstanden, og jeg klarer ikke forklare hvordan det opplevdes. Derfor er det godt (og vondt) at André også var der for å oppleve det sammen med meg. 

Kjenner at jeg savner henne allerede, og det er godt hun kommer hjem til mandag. SuperSara!