Helt frakoblet, på trilletur ute!

I dag våknet jeg til den beste lyden: Sara som fniste. De to sengene på sykehuset er helt inntil hverandre, med håndklær stappet rundt det kalde metallet. Både fordi det er koselig å ligge sånn i nærheten av henne. Men også fordi hun fortsatt skjelver endel i abstinenser. Da hjelper det å holde henne i hendene. Hun merker det tydeligvis selv, for hun leter etter hånda ofte. Hun får medisiner for dette, og de hjelper. Men skjelvingene er mye bedre enn for noen dager siden. 

Sara får fysiotrening hver dag. Dette er særlig for lungene hennes. Hun har jo vært intubert og hatt to lungebetennelser. Treningen er ikke så stas, men på slutten, holder jeg henne på fanget, og vi skal prøve å fange såpebobler. Det er stas! 

I dag tok de bort siste spor av koblinger. CVKen som hun hadde i halsen er nå borte. Nå har hun bare en haug med blåmerker som er lilla, grønne, svarte og gule for å minne oss på alle stedene de har stukket henne. 

Sara ville først ikke i vogna. Men mamman hadde bestemt at vi trengte å komme oss en tur ut! Da ble det sånn, og med klær på ser hun jo SÅ mye friskere ut! Og da vi var ute i frisk luft, smilte Ruska. Ingen tvil om at hun likte det! 

Vi har et håp om å få komme oss hjem på mandag. Men er innstilte på at Sara nok må bli hjemme fra barnehage og utflukter noen uker... å komme tilbake der hun var, kan ta måneder...