Babycall, ikke alarm

Nå som vi har fått soverom i 2.etg, har vi ikke like god kontroll på Sara om natta lenger. Før sov vi vegg-i-vegg og hørte det hvis hun gråt. Nå har vi tørka støv av Kaspers gamle babycall for å få bedre oversikt over når frøkna våkner om morgenen eller hvis hun gråter i løpet av natta. Andre barn har jo muligheten til å stå opp og fortelle om mareritt eller sjekke om det snart er dag... 

Men en babycall vil jo ikke si fra til oss hvis Sara får et anfall. De er jo lydløse. Heller ikke en alarmmatte ville varslet oss. Anfallene hennes har jo hovedsakelig vært at hun ikke blir kontaktbar, men fortsetter å puste.

Vi tok stilling til alarmmatte da vi ble skrevet ut fra sykehuset, da Sara bare var noen uker gammel. Nei. Vi skal ikke ha alarm. For oss var ikke det riktig, heller et stressmoment, som kan gå av falskt, som piper hvis du glemmer å slå den av, eller som en falsk trygghet, fordi den uansett ikke ville registrert noe anfall likevel... 

Derfor ble det babycall igjen. Vi ønsker jo minst av alt at frøkna vår skal være redd, lei seg, eller ha det vondt. Det skal vi gjøre vårt beste for at hun opplever minst mulig.