Først og fremst er det leveren legene passer ekstra på nå. Hun har skrumplever, som mange alkoholikere. Denne tåler svært lite, og man er avhengig av lever for å leve. Veldig mange av medisinene som finnes er harde for leveren, og Sara tåler nesten ingen medisiner. Flere av epilepsimedisinene er uaktuelle på grunn av dette. Derfor er det vanskelig å finne en medisin som både gir ønsket effekt, OG som ikke er for hard for leveren.
Nå var det tid for blodprøve, for å sjekke statusen på leveren, et halvt år siden sist. Vanligvis drar vi på sykehuset for å ta disse prøvene. Men for å skjerme Sara (og oss) mot smitte, valgte vi fastlegen hvor det er færre folk.
Siden Sara er på avlastning, hentet jeg henne på skolen for å ta prøver. Hun ble glad for å se meg! Jeg fikk en gooood kos.
Da vi ventet på legekontoret, prøvde jeg å forberede henne på at vi skulle ta blodprøve. Da holdt hun lenge rundt meg, og koste hardt. Hun holdt sånn sikkert i tre-fire minutter. Hun skjønte nok at hun skulle gjøre noe som ikke var så stas...
Det ble hyl og grin. Tårer og snørr. De klarte å stikke på 2.forsøk. Det er ikke verst. Noen ganger må de stikke flere ganger, årene hennes er ikke lett å treffe. Hun er heldigvis lett å trøste, og vi var ferdig på kort tid.
