Vi har akkurat fått beskjed om at kommunen gir oss mer avlastning! -og det er i Veståsveien:) Det er så bra! Vi ønsket jo i utgangspunktet 50/50, og det har vi faktisk nesten fått. Det blir ikke annenhver uke, pga av de andre familienes behov for avlastning, men det går greit. Dette gjelder fra april, og vi er veldig spente på hvordan det blir. Vi har nok noen dyktige politikere i Nøtterøy kommune som vil oss vel:)
Det er jo med blandede følelser vi ønsket så mye avlastning. Det føles som et nederlag å ikke kunne ta oss av Sara fullt og helt, men det klarer vi ikke. Det er også vanskelige vite hva hun selv tenker om å være så mye hjemmefra... hun blir jo glad når vi snakker om Veståsveien, og i bhg forteller de om ei fornøyd frøken både når hun skal dit, eller har vært der. Men det er jo ikke tvil om at hun blir glad når vi henter henne. Selv om avlastningsboligen ikke er "hjemme", så er det flotte folk som er glad i Sara som jobber der. De er en til en, og de har energi og full oppmerksomhet til Ruska vår. De kan dessuten gå hjem fra jobb og ansvar, og komme tilbake ferdig uthvilte. Dessuten er vi uthvilte når Sara kommer hjem også. Vi har muligheten til å følge opp Kasper på de behovene han har, uten å være den hjelpende lillebroren til ei multihandikappet jente.
Jeg tror nok mormor nesten syns det er vanskeligere enn meg. Selv om hun er her eller sammen med Sara flere ganger i uka, belastes hun ikke like mye som oss. Det er jo rart at barnebarnet skal bo nesten like mye på institusjon som hjemme hos seg selv...
For første gang på 4 år kan jeg nå glede meg til helg, ferier og fridager. Når kollegaer tidligere har nedtelling på fredager, har jeg hatt det også, men jeg teller ned helt til mandag morgen. Hverdagen har absolutt vært best. Nå kanskje ferie og fri kan bli like bra eller bedre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar. Alt leses igjennom før det publiseres. :)