Optimistiske

Nå tør vi å være positive igjen. De har sagt at de vil ta ut tuben (respiratoren) i morgen. Hun puster nå fint selv. Hele tiden har de sett at hun puster litt, men nå tror de altså at hun klarer alt selv:) Dessuten er det svært ubehagelig å ha tube langt ned i lungene når hun blir ved bevissthet. Vi har vært litt bekymra for at hun kanskje vil dra den ut med en gang hun våkner, og det kan jo gjøre vondt... 

Det har vært flere rykninger i dag. André har vært innom henne annenhver time, men det skjer ikke mer i dag. Hun har øynene bittelitt åpne, men er ikke våken. Og hvis hun våkner i natt, skal de medisinere henne i søvn til i morgen. 

Jeg er på Nøtterøy med Kasper og nyter sommer og båtliv før det er tilbake til sykesengen i morgen. Vi fikk god veiledning av en psykolog på BUP på riksen ifht oppfølging av Kasper. Han mente vi tenkte riktig med å inkludere han i sykehuslivet, samtidig som han fikk normaliteten med barnehage og hverdag med enten besteforeldre eller en av oss. 

Kasper og onkel Marcel. 

Men i dag til morgenen var det mange bekymringer og tårer hos lillebror. Han gråt og gråt og ville ikke at Sara skulle ha vondt... vi snakket om henne og jeg fortalte at medisinene som gjorde at hun sov, også gjorde at hun ikke kjente noe. Og at hun ikke hadde det vondt. En 4årings vokabular og erfaring er jo begrenset, så det kan jo hende at han uttrykker redsel for at det ikke skal gå bra/ savn ved å snakke om vondter hos Sara. Det er ikke godt å vite. For meg er det vondt å se reaksjonen hans, samtidig som det er godt å se at han har en ventil og at han kan fortelle om og uttrykke følelsene sine. Det er viktig.