Mormor & morfar og kjærlighet...

Når man våger å elske noen, risikerer man også å måtte kjenne på de vonde følelsene: når de man er glad i ikke har det bra. 

Heldigvis velger mamma og pappa å være  delaktige besteforeldre i livet til Sara. De vet at hennes fremtid er usikker, likevel tar de sjansen. De har åpnet hjertene sine, selv om de vet om risikoen. For Sara vil oppleve mer smerte, hun vil bli hentet med ambulanse igjen, og hun kommer til å trenge respirator, som sist. Og det gjør fryktelig vondt å være glad i Sara når dette skjer. Vi kan ikke forhindre anfall eller sykehusinnleggelser, men vi må overleve og ta vare på hverandre. Og fortsette med å være glad i Ruska. For det er det ingen tvil om hun profitterer på. 

For å avlaste oss og kunne være sammen med Sara så mye som de vil, hjelper de gjerne til med logistikken. Og sist gang ble det et ærend besteforeldrene sent vil glemme. 

Anfallet rett før jul var nemlig mer dramatisk enn det har vært før. Vanligvis «faller hun ut», og det hele går ganske «stille for seg». Man får ikke inntrykk av at hun har det vondt.

Men nå var det fælt å se henne. I bilen deres falt hun litt ut, før hun gikk i kramper. Hun lå og ristet ukontrollert, mens slim kom ut av munnen. Blikket flakket og den lille kroppen måtte snart hentes av ambulanse. Bilen var i all hast svingt inn på et busstopp. Mamma hadde AMK på høyttaler, mens pappa kom meg i møte, uten å skjønne hvor jeg kom fra. Jeg ankom et halvt minutt før ambulansen. Og bar frøkna selv inn til båren på fire hjul. Mamma gråt og pappa prøvde å være behjelpelig med info om klokkeslett og spørsmål om han skulle hente sakene hennes på skolen. Men alt jeg så var en forvirret morfar i gul refleksvest, som ikke visste hva godt han kunne gjøre for jenta som har en helt spesiell plass i hjertet hans. Sara. De lyste begge tvers igjennom av fortvilelse. Maktesløshet og frykt for hva som skjedde. Mine foreldre. De jeg alltid har sett på som sterke. Jeg merka at pappa senket skuldrene et par hakk da jeg tok kontrollen. Nå var det ikke lenger opp til han om Sara klarte seg. 

Episoden ga dem nok et støkk, og en julefeiring uten Ruska, var også vondt for dem. Jeg ville aldri puttet foreldrene mine i den situasjonen de var i, men da kunne jeg ikke latt dem være med Sara. For det kommer til å skje igjen. Og det vet de. Likevel har de ikke skygget banen. De fortsetter å hjelpe oss og tilbringe tid med frøkna. De er uredde, fulle av omsorg og kjærlighet. Det er jeg så utrolig takknemlig for.