Fra vondt til verre

Det er jo en kjent sak at helger og fri ikke lenger står på lista over ting vi gleder oss til. I hvert fall ikke de dagene Sara er hjemme. Vi er utrolig glade i henne, men det er faktisk helt passe å være sammen med henne i tre timer. Det er fra hun kommer hjem fra skolen til hun legger seg 19.00. På den tiden rekker vi å tøyse, fjase, kose og tulle uten at det går utover tålmodigheten. 

En helg er altfor mye. Vi klarer å ta oss sammen og holde en god stemning hvis vi har nok energi, deler oss, har planer for hva vi skal gjøre, det er godvær, og hvis alle er friske. Sånn var det ikke i helga. 

Det som startet som en grei helg, ble i løpet av lørdagen kjipt og skuffende. Det vi hadde planlagt å gjøre, blir utsatt, for det er faktisk ikke mulig at en av oss voksne gjør ting som å klippe hekken når hun er hjemme. Det er begrensa hvor lenge hun har tålmodighet til å sitte å se på før hun blir kald og masete. Og inne med én voksen, når Victor er sutrete og full av feber, går det ikke å være. Ikke kan vi sette henne til å gjøre noe alene heller. Og lyden. Det har vært MYE lyd på frøkna. Jevn, klagende lyd gjennom hele dagen. Og det resulterer i irritasjon og kjefting. Ja, vi kjefter på Sara. Og ja, vi får også dårlig samvittighet fordi det kan jo faktisk hende at hun prøvde å si noe... Lunta blir kort på Kasper også, og det hjelper ikke at han er i en alder hvor han skal teste litt grenser. Så en dårlig lørdag gikk over i en enda verre søndag. Og vi er superglade for at det er hverdag igjen i morgen. Victor var bedre i dag, slutt på feberen, og vi HÅPER at Sara kan dra på skolen i morgen, og at hun kan tilbake på avlastninga etterpå. 

Det ER en grunn til at vi har så mye avlastning som vi har. Og det er en grunn til at vi kun gleder oss til annenhver helg. Føler at denne helgen ble stjålet fra oss, og vi gruer oss jo allerede til påsken. Med lange fridager som skal fylles av noe som er hyggelig for alle. Pent vær og varme hadde vært topp. Det gjør alt mye enklere. At ingen av oss er i karantene håper vi selvfølgelig også på. 

Selv om helga har vært kjip og slitsom, er det fine stunder også. Vi er glade for at søskena har det fint sammen, og at de er gode mot hverandre. 

Og når alle tre rakkerne er lagt, da er det aller beste stedet å sitte: tett inni armkroken til André. Den eneste som forstår akkurat for sliten, skuffa og frustrert jeg er over at denne helgen ble tøff. Og hvor urettferdig livet er. Men som også forstår at det viktigste er oss, og at vi klarer dette sammen. ♥️