Hosten hennes er blitt værre og jeg skulle ønske jeg kunne hoste for henne, i det minste kremte litt. Gråten hennes er så sår og hes at der skjærer i hjertet. Skulle så gjerne ønske at jeg kunne gjøre noe for henne. Hva som helst!
Hun lå og stønnet og jamret seg i går kveld, og fikk en paracet å sove på. Hun er helt utslitt stakkar, og trenger den søvnen hun kan få. Men hun blir vekket av lab-folkene som tar blodprøver av henne, og gråter seg i søvn igjen.
Snart er det legevisitt, og jeg håper så inderlig at de kommer med noen lure råd og tips til at jenta vår blir bedre. Ihvertfall at hun slipper ubehag og smerte... Men jeg vet egentlig at de kan for lite om diagnosen til at noe sånt vil skje. Som lege Kristian sa: vanligvis vet vi hvilke rammer vi jobber innenfor når barn er syke, men med Sara er normaltilstanden ukjent, og vi har derfor ingen rammer å jobbe ut fra. Derfor må det prøves og feiles, undersøkes og erfares.
Føler at etter hver lille opptur vi opplever, må vi igjennom en stor nedtur. :(
