Morsdag ❤

I dag er det min aller første morsdag. Jeg er så takknemlig og glad for at jeg får oppleve å være mamma. Jeg har ingen garantier for at det vil vare, og jeg aner ikke hvordan fremtiden ser ut. Jeg vet ikke hvordan neste morsdag ser ut, men uansett utfall, vil jeg alltid være mamman til Sara. Det kommer jeg til å være så lenge jeg lever.

Å være mamma har gitt meg så mye. Altfor mye. Selvfølgelig ville jeg bare hatt solskinnsdagene, men vi fikk ikke velge. Jeg måtte ta med gråværsdagene, ruskeværet, bygene, stormene og tåka i samme slengen. Noen dager har det vært oppholdsvær. Men det er utrolig hvor mye varme noen få solstråler gir. De tre siste dagene har vært gode og snille mot oss. Sara har smilt, ledd pratet med oss, nesten som hun pleier. Hun er så flink og tapper.

I dag er Sara 17 uker gammel. Og jeg er så heldig å få være mamman hennes ❤

Gratulerer med morsdagen alle mødre. Nyt barna deres ❤og fortell dem hva de betyr for deg.

Klær...

-er ikke bare bare for babyer som er innlagt med mange slanger og ledninger festet til kroppen... En hånd med veneflon som er pakker godt inn, er vanskelig å få gjennom en arm på body. Er veneflonen i foten kan man bare glemme bukse. En fot med intravenøst og en annen med O2 og pulsmåler i den andre har gjort det umulig for Sara å bruke bukse de siste ukene. Omlagsbody er desidert lettest, særlig nå, når hun har CVK på brystet. Da er det bare å kneppe opp bodyen og sette medisiner/væske og/eller ta blodprøver. :) Da kan hun faktisk ha på seg bukse og sokker også!

Så fin atte!

Solstråla etter narkose

CVK og gener

Narkosen gikk fint, oppvåkningen gikk bra, og dagen i dag er good!

Sara har smilt, ledd og vært i toppform, som André sier.

I dag har vi snakket med overlegen på avdeling for medisinsk genetikk. Hun vil ta gentester av oss, men er ganske sikker på at vi begge er bærere av en type genfeil, som har slått ut hos Sara. Ca én av 60 er bærere av denne genfeilen. Det var 25% sjanse for at vi ville bli gravide med et sykt foster. Men det at fosteret som skulle bli tulla vår, overlevde svangerskapet var det enda mindre sannsynlighet for. Det gjorde hun heldigvis, og vi ville ikke byttet henne ut med noe. Selv om vi har tøffere dager enn vi noen gang hadde drømt om, er vi så takknemlige for hver stund vi har med en smilende fornøyd Sara.

Våken!

Da har Sara våknet! Ingen komplikasjoner:)

Vår oppfordring til leserne

For halvannen uke siden opprettet jeg denne bloggen om tulla vår. På den korte tida har den blitt lest mer enn 26 000 ganger. Bare i går ble den lest 4000 ganger! Vi får meldinger av kjente og ukjente som følger oss daglig. Det er tydelig at mange tenker på oss, og deler håpet vårt.

Siden jeg vet at så mange leser dette, vil jeg komme med en oppfordring: Gi blod! Sara trengte blodoverføring for to dager siden, og jeg vet at blodbankene trenger flere blodgivere.

Det er godt å tenke på at jeg har gitt blod i mange år. Nå ser jeg ihvertfall konkret hva det kan brukes til. I teorien kan jo faktisk Sara ha fått blod fra mamman sin. ❤

Les mer om blodgivning her.

I narkose...

Nå er vår lille Sara i narkose. Hun skal ta CT av lungene, væskeprøve av lungene og operere inn en CVK. Disse timene fram til vi får telefon om at vi kan møte henne på oppvåkninga er nervepirrende. Jeg har vondt i magen. Jeg vet at narkose er nødvendig, men skal være så lettet når disse timene har gått, og Sara smiler til oss igjen.