Glad vi bor i Norge

Skatten har jeg alltid gladelig betalt, men det er først nå jeg virkelig forstår hva slags velferdsstat vi bor i.

Sara får hjelp av et velfungerende helseapparat med dyktige leger og sympatiske, vennlige sykepleiere. Vi som foreldre blir møtt med smil, trøst og omsorg når vi er innlagt på sykehuset. Sykepleiere og leger gjør mer enn det som forventes. De kommer på jobb for å undersøke Sara når de har fri, leser om sykdommen på fritida, tilbyr seg å passe så vi kan få litt frisk luft, og er hele tida på tilbudssida.

NAV klager vi heller ikke på. Det er avgjørende at vi begge kan være hos Sara på heltid. At pappan får pleiepenger er ikke noen selvfølge, men det gjør at vi klarer oss. Vi sover på skift, og vi bytter på å være slitne. Når den ene har en tøff dag, har den andre overskudd nok til å oppmuntre og tenke positivt. På den måten kan vi støtte hverandre, og avlaste hverandre bedre enn hvis én av oss skulle vært i jobb. Så lenge Sara er så syk som hun er, får André pleiepenger, vi søker månedsvis. Så lenge vi er innlagt på sykehus, får jeg pleiepenger. Når vi er hjemme går permisjonstiden som den skal.

Alt av medisiner, morsmelkerstatning og annet spesialutstyr får vi dekket. Bare maten med tilskudd Sara har fått den siste måneden kommer på over 20 000,-. Det sier seg selv at dette er langt over hva vi hadde klart selv.

Sara får behandling hjemme av en dyktig fysioterapeut. Britt er varm og blid og fokuserer alltid på hva Sara har lært seg siden sist. Dette gir oss uvurderlige oppturer i hverdagen.

Som om ikke dette er nok, har SIV en fantastisk sosionom som er god å prate med når man har det vanskelig. Hilde hjelper oss med alt av papirarbeid, søknader og støtteordninger. Hun er lett å prate med å full av empati.

Vi er takknemlige for at det er Norge vi bor i.