Redd

I kveld har frøkna hatt problemer med å puste. Jeg så på kameraet at hun var våken og strevde med noe. Det så ut som hun hadde kastet opp, og skulle kaste opp mer. Da jeg tok henne opp, merka jeg med én gang at hun slet med å puste. Hun svelget slim hele tida, og klarte nesten ikke trekke pusten. Hun gråt ikke , men hadde slim fra munn og nese, og slet tydelig. Var hektisk i pusten samtidig som kroppen var helt slapp. Jeg ble redd, og vurderte 113. Men hun pustet jo... Så ringte jeg mormor og morfar i Årøysund, morfar kom med én gang. Pappan så VM-finalen med gutta litt lenger unna. Han kom kjapt han også, da jeg ba han om å komme hjem. Frøkna ble heldigvis bedre, og 113 utgikk. Aldri før har jeg blitt så fort bekymra. Tidligere har det kommet gradvis, men nå var jeg faktisk redd for at hun skulle kveles. Godt vi bor så nærme hjelp, når vi trenger det! 

Nå har frøkna slokna, og mamman har roa seg hun også. Trygt når pappan er hjemme. Sovna ikke med én gang....: