Kul i panna

I dag da jeg leverte Sara på Sjøstjerna, fikk jeg spm om hun hadde skalla eller dunka hodet. Hun var litt rød i panna, og jeg forklarte at det er fødselsmerke. Det er av og til tydligere enn andre ganger. Da jeg tok av lua, og kjente på panna, kjente jeg en kul. "Hm...rart, tenkte jeg"... Men så kom jeg på det. Hver morgen er ungene på stua alene mens jeg pakker sekker/gjør klart utstyr osv. De leker og ser på barneTV mens Sara får maten sin. I dag gikk det ikke bra. Da jeg stod på badet, hørte jeg et kraftig skrik fra Ruska, og sår gråt i etterkant. Noe var tydeligvis ikke greit, og hun var ikke bare sutrete. Noe hadde skjedd. Jeg styrtet inn til henne, og der satt lillebror med store øyne og tåteflaska i hånda. Sara hadde små dråper med melk i ansikter og hun gråt og var lei seg. Umiddelbart tok jeg tak i Kasper og fortalte med en rimelig tydelig og høy stemme at det ikke var greit gjort! Frøkna gråt og ville trøstes. Stakkar lille... Helt uten evne til å stanse lillebrors kjappe bevegelser, og totalt forsvarsløs. Hun kan hverken ta igjen, flykte eller si ifra. Da gjorde det vondt i mammahjertet. Nå gjør det vondt i mammahjertet, når jeg skriver om det, og jeg gleder meg veldig til å kose og tøyse med henne i morgen tidlig. 

De som vanligvis har det veldig koselig sammen om morgenen.